Tårnfrid kan multitaske - også på styremøtet

Bare så dere er advart, dette er en helt sann historie fra virkeligheten! Og noen ganger føler jeg meg rimelig nært beslektet med Tårnfrid. I går skulle jeg på styremøte kl. 12. Jeg hadde akkurat begynt å tenke på at jeg måtte få spist lunch før møtet, da telefonen ringer. Det er fra skolen som vil si fra at 10-åringen ikke er helt i form. Vi avtaler at hun skal gå hjem, legge seg på sofaen og slappe av. Mamma kommer hjem om en stund (les: når styremøtet er over). 10 minutter senere ringer hun fra skoleveien, gråter sine modige tårer og vil at mamma skal komme hjem med en gang. Jada, jada, Tårnfrid kommer hjem om en stund (les: etter møtet).

Alt man trenger til styremøte...

15 minutter til, og "Mamma, æ har spydd"! Javel, da, så må vel Tårnfrid dra hjem. Pakker ned sakene, hopper i drosjen, mens jeg sms´er med styrelederen. Jeg kan vel delta på telefon? Seriøst, tøtta er jo slapp og kvalm. Hun kommer jo bare til å ligge på sofaen uansett...

Jeg kommer inn, får datteren i badekaret (hennes ide) og rekker akkurat å lage meg en kaffe latte før jeg kobler meg inn i møtet på telefon. Legg til at jeg også passer en 6 måneders gammel valp der vi trygt kan konstatere at vi har noen utfordringer på kommunikasjon. Heldigvis for headset og muteknapp på telefonen! Her skulle nok styret ha likt å sett hva som egentlig skjedde på hjemmefronten.

For hva skjedde egentlig? Like etter at møtet startet hørte jeg noen umiskjennelige lyder fra badet. Hun som satt i badekaret hadde nå kastet seg over kanten og spydd ut hele badegulvet. Jippi! Tårnfrid får vasket badegulvet og får opp ungen fra badekaret. Men det kommer mer. Hunden er visstnok blitt inspirert eller noe for han har også kastet opp på midt på stuegulvet. Tårnfrid vasker litt mere. Men det er jo ikke ferdig med det. Hundlørva bærsjer likeså godt også mens vi er i gang. Frem igjen med tørkepapir og sprayflaska med Jif. Ut å lufte hunden litt før roen kan senke seg. Den lille prinsessen har flatet ut på sofaen, hunden slapper av og kaffen er enda lunken. Ah, Tårnfrid kan sette seg til rette på sofaen med styrepapirene på iPaden. Styremøtet går sin gang, og jeg har fått med meg alt. Får til og med gitt mine kommentarer til neste års strategi og kommentert den planlagte omsetningsveksten. Ingen kan si at ikke Tårnfrid kan multitaske - også på styremøtet.

17. mai er vi så glad i...

La meg bare få sagt først at jeg syns det er fantastisk at vi kan feire vår nasjonaldag. Jeg syns det er flott at ungene kan dra på leirskole (selv om akkurat det endrer seg et par ganger i året litt avhengig av om kommunen har penger og/eller prioriterer det i budsjettet). Jeg digger korps, og trommer spesielt, i 17. mai togene. Jeg setter enormt pris på familiesammenkomster. Og skjønner at 17. mai er barnas dag.

Jeg husker selvfølgelig gleden over 17. mai som barn. Da fikk vi for første gang bruke joggeskoene som var ny for året (helt uavhengig av været). Vi fikk spise så mye is vi klarte, og rekorden min er enda 8 stk gullpinner. Pølse og brus. Og selv på ei lita øy i Nord-Troms hadde vi fått stablet et korps på beina. Det var stort sett like mange musikanter som tilskuere, men det gjorde ingenting. Det var selvfølgelig en utfordring det året jeg skulle spille stortromme. Jeg var vel såvidt høyere enn stortromma, men når vi stod i ro utenfor skolen og spilte nasjonalsangen husker jeg at jeg fikk en krakk til å støtte tromma på. Jeg tror heller ingen kan beskylde meg for å ha spesielt stødig og god rytmikk.

I voksen alder har jeg skjønt at hele feiringen av nasjonaldagen er en orgie i dugnadsjobbing. For egen del toppet det seg helt i fjor. Som tobarnsmor til en førsteklassing og en fjerdeklassing, der man er både klassekontakt, korpsmor og mor i den klassen som er ansvarlig for hele 17. mai arrangementet på skolen (der inntektene går til leirskole om noen år) og skal ha storfamilien til lapskaus! Da ble det litt for mye for selv en helt alminnelig Tårnfrid. Vårt 17. mai program så omtrent slik ut:

16. mai ble lapskausen laget med stor hjelp fra svigersøster. Kaker skulle bakes, drilluniformen måtte klargjøres, og bunaden legges frem. Flagg strykes, huset shines, og det gjøres klar til innrykk av et 20-talls personer til bespisning. I tillegg kan man heller ikke gå glipp av 16. mai kampen på Alfheim.

17. mai starter kl. 0700 med at Nerdemannen får tre timers dugnad for å blåse opp gassballonger som korpset skal selge i byen. Drillpiken klargjøres og sendes av gårde med en nabo kl 0815. Som klassekontakt for 1. klassingene er vi så heldig å få gå i barnetoget sammen med vår håpefulle. Men det krever at vi er på plass 0930 for oppstilling og mottak av de spente  6-7-åringene. Kl 1015 har jeg vaktskifte med Nerdemannen. Han går i toget, mens jeg går i marsjfart til skolen for å ta min kafedugnad i to timer. Etterpå er det bare å finne ungene, hale de ut av sukkerspinnkø mens de venter på sukkerspinn nr. 4, har mistet gassballongen og drillpiken nå er ganske så sliten i beina, sånn at vi rekker hjem før gjestene kommer. Familiesamling med lapskaus på 17. mai er en tradisjon som har eksistert siden tidenes morgen og det er ikke aktuelt å endre på den. Legg til noen liter eggedosis og litt cognac så er familielykken komplett. Noen kommer før, noen skal se russetoget, noen kommer etter. Kl. 1600 starter borgertoget og det er dagens høydepunkt for meg. Litt mer lapskaus, og opprydding til slutt.

Men å da kunne kle av seg finstasen, og legge beina på bordet. Åh, himmelsk, og heldigvis er det ett år igjen til neste gang...

Tissatrengt 1. mai tog på 8,7 km

Fotograf: Elisabeth Eriksen

I dag har jeg for første gang stilt opp i et 1. mai tog. Med et lyseblågrønt politisk standpunkt syns jeg det er greit med en fridag, men å stille i tog har aldri vært aktuelt. Før i dag!

Sommerens store mål er å klare å jogge gjennom mila på en time. Jeg har innsett at det må litt trening til, og i forrige uke kastet jeg stillongsen og vottene før joggeturen. Med bar asfalt klarte jeg å perse på 5K testløypa og var sikker på at nå var det vår. I dag var det en god anledning til å ta ei gjennomkjøring med startnummer på brystet, tidtaking og en haug med andre fra Northern Runners. Ulfstindmila gikk av stabelen, og med det en ypperlig mulighet for å perse ettersom mila faktisk bare var 8,7 km.  Skuffelsen var derfor enorm da jeg våknet av takskredet som rauset i gården, og et helt hvitt landskap ute. Stillongsen og vottene måtte på - igjen.

Ved start var det en kar som hadde vært i tvil om han skulle ta en løpetur (selvdyrking) eller ta en solidarisk tilnærming ved å gå i tog for asylbarna. Kompromisset ble å stille til start med sin parole festet på ryggen! Jeg har ingenting i mot å stille meg bak (etterhvert ganske langt bak) budskapet og fikk derfor en god opplevelse av å jogge i 1. mai tog.

Men tilbake til løpet. Merker jo at jeg er en totalt urutinert løper. Drakk kaffe på vei til start (hallo, vanndrivende!), og hele sekretariatet var en kassebil på parkeringsplassen. Altså ingen mulighet til å gå på do. Jeg var jo sikker på at jeg skulle klare å holde meg hele veien inn, men der tok jeg feil. Så rundt 8 km, i en sving, måtte jeg til pers. Da var det ei luke fremover (de ville jo ikke snu seg) og ingen å se bak meg. Ingen biler på vegen heller. Da måtte jeg bare ha en tissepause i vegkanten. Er det mulig tenkte jeg og måtte flire høgt av meg selv.

Men i mål kom jeg, har perset på mila så det syng, og tenker at jeg er godt i rute til mila på en time. Og jeg har deltatt i mitt første 1. mai tog!

PS! For de som er spesielt interessert så kom jeg i mål på 51:43 - inkludert tissepause. Dette var mitt første møte med Endomondo (app til iPhone) og etterhvers som jeg fikk oppdateringer på øret om hvor lang tid jeg brukte på hver kilometer sier jeg bare følgende: Goodbye RunKeeper, hello Endomondo!