Smykket fra bestemor

Konfirmasjonen til vår eldste datter er akkurat unnagjort. Det ble en dag preget av høytid, feststemning, glede, stolthet og noen tårer. Både konfirmant og foreldre var strålende fornøyde med dagen. Men det som gjorde størst inntrykk var en helt spesiell presang. Det enkle smykket med diamant. Smykket fra bestemor.

Det er snart 10 år siden bestemor døde. Hun var den siste av besteforeldrene som var igjen. Siden da har våre barn vokst til uten besteforeldre. Det er noe eget med forholdet mellom besteforeldre og barnebarn. Det er godt og trygt med voksenpersoner i livet sitt som man kan ha andre typer samtaler med, gjøre ting sammen med, som er forskjellig fra den relasjonen man har med foreldre. Dette savnet merkes spesielt godt når man ser vennene sine og deres besteforeldre, og den gjensidige gleden de har av hverandre.

Noen måneder før bestemor døde ga hun en gave til hvert av sine barnebarn. Alle guttene fikk en sum penger på konto, mens hun kjøpte forskjellige smykker til hver av jentene. Min datter var bare 4 år da. Men jeg fikk et smykke og et kort fra bestemor som jeg skulle ta vare på til hun ble 15 år. Det er ganske nøyaktig 10 år siden. Jeg har passet godt på smykket siden da, og ikke en gang vist det til noen andre.

Når min datter nå ble konfirmert, syns jeg det var en perfekt anledning for endelig å gi smykket til den rettmessige eier. Kortet fra bestemor, datert 22. april 2006, var det eneste kortet som ble lest opp under middagen til konfirmanten. Det gjorde stort inntrykk på hele forsamlingen av familie og venner. Det er spesielt når man får et kort som er skrevet for 10 år siden fra noen som ikke er blant oss mer. Det ble en veldig unik gave, og et veldig hyggelig minne som ble satt stor pris på av alle. Bestemor fikk faktisk være med på å sette sitt preg på familiefesten. Det tror jeg hun ville likt, og det ble satt pris på. Ikke minst av  konfirmanten selv.   

Innovasjon og Silicon Valley

Jeg må bare innrømme det. Jeg liker å lære nye ting. Jeg liker å sette sammen ny kunnskap med den ballasten jeg har. Og jeg liker skolebenken. Derfor tar jeg dette året et kurs på BI som heter ”Nyskaping og kommersialisering”. Studiet er basert på fem samlinger, og jeg er nylig hjemkommet fra den fjerde samlingen som var lagt til San Francisco.

Det var noen veldig intense dager på University of California Berkeley, og bedriftsbesøk i Silicon Valley og San Francisco. Det gjør noe med meg å gå rundt på campus på Berkeley, samtidig som jeg skimter Golden Gate i tåka. Jeg blir litt andektig når jeg går rundt på Google sitt GooglePlex. Og jeg er full av beundring når vi får møte Peter Schwartz, Chief Futurist hos Salesforce. Jeg er full av inntrykk, inspirasjon og utrolig spent på den fremtiden som kommer.

Og hva er de opptatt av innenfor temaet innovasjon i Silicon Valley? De er definitivt opptatt av ny teknologi og hvordan det vil påvirke både bedrifter og samfunnet generelt. En studie fra Oxford University sier at vi kan forvente et stort skift i arbeidslivet, der nesten 50% av dagens jobber vil forsvinne på grunn av teknologi i de neste 20 årene. Jeg regner absolutt med at jeg fremdeles er en del av arbeidsstyrken om 20 år og jeg er utrolig spent på hvordan vi som samfunn kommer til å takle denne omstillingen. Og hvor lang tid vil det ta før vi har tatt innover oss en slik endring? Og hvordan kommer egentlig arbeidslivet til å se ut om 20 år?

Denne store endringen i arbeidslivet fremover vil også få betydning for de enkelte bedriftene. Hvis man ikke endrer forretningsmodellene, vil man ikke lykkes med å ta i bruk ny teknologi. Det nye mantraet nå er: ”I don´t want to be Ubered”. Som selvsagt henviser til at Uber har laget en helautomatisk taxisentral samtidig som de har gjort store endringer på forretningsmodellen, til glede for passasjerer og til stor fortvilelse for tradisjonell drosjenæring.

Alle de vi har møtt og snakket med har vært tydelig på at innovasjon er viktig for å lykkes fremover. Samtidig er det også enighet om at innovasjon kommer i mange former og kan organiseres på mange måter. Men en ting er vesentlig. Toppledelsen må være interessert i at man skal lykkes med innovasjon. Toppledere må investere tid, og de må gjøre noen valg basert på den tilgjengelige informasjon. Disse valgene får konsekvenser frem i tid, og det er fullt mulig å gjøre dårlige valg. Men i mange tilfeller er det bedre å ta en beslutning, som må endres senere, enn ikke å ta en beslutning. ”Business as usual” er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Selv om man må gjøre om på en beslutning så har man vist evne til å gjøre endringer, og når alt kommer til alt, så er det nettopp det som er utgangspunktet for å lykkes med innovasjon på sikt.

Videre er de opptatt av hvordan teknologi kan gjøre verden til et bedre sted. Tilgang på kunnskap er det viktigste verktøyet for å bekjempe global fattigdom. Den største frykten fremover er at noen lykkes med å begrense denne tilgangen. Vi fikk høre om tiltak i India der alle skal få sin egen smartphone, og planen om å gi tilgang til Internet til alle. Mark Zuckerberg og Facebook har samme visjon for hele verden, og de har tenkt å klare dette helt uten hjelp fra de tradisjonelle telecom-operatørene. Og som Jim Spohrer fra IBM sa: Det beste vi kan gjøre er å inspirere neste generasjon til å lage en bedre verden.

Den som tror man er ferdig utdannet,
er ikke utdannet, men ferdig. 

Klar for den fjerde industrielle revolusjonen?

Er vi egentlig klar for en ny revolusjon? Tilgang på datakraft overalt. Kunstig intelligens. Roboter. Selvkjørende biler. Genetiske tilpasninger. Dette er bruddstykker av en fremtid som veldig snart kommer til en hverdag nær deg. Hvordan vil den nye industrielle revolusjon påvirke oss?

"We must develop a comprehensive and globally shared view of how technology is affecting our lives and reshaping our economic, social, cultural, and human environments. There has never been a time of greater promise, or greater peril."

Klaus Schwab, grunnlegger av Verdens økonomiske forum

Hovedtema for årets toppmøte i Verdens økonomiske forum i Davos var Industri 4.0. Der diskuterte de hvordan nye forretningsmodeller endrer næringslivet og hvordan det kan skape ny vekst. Det er nettopp vekst som er fundamentet for den økonomiske utviklingen i verden. Grunnlegger Klaus Schwab har skrevet en bok med tittel “The Fourth Industrial Revolution” og denne boken ble distribuert til deltakerne i forkant av toppmøtet.

I Norge har vi levd i en beskyttet boble de siste årene mens resten av verden har vært opptatt av finanskrise. Vi har nytt godt av skyhøye oljepriser og lav arbeidsledighet. Men nå er det endringer på gang. Oljeprisen har falt betydelig og det er ingen umiddelbare utsikter til bedring. Tusenvis av arbeidsplasser har gått med i dragsuget av lav oljepris. De store oljeinntektene som skal finansiere pensjonen til deg og meg står for fall. Det betyr at gode velferdsordninger i form av store pensjonsutbetalinger nesten fremstår som et pyramidespill. Det gjelder å komme inn tidlig, ta store gevinster, og la de som kommer etter sloss om restene. Men nå blir vi tvunget til økonomisk omstilling.

Hovedtema på NHOs årskonferanse i år var det nye arbeidslivet. Hvordan vi som teknologiledende nasjon er godt rustet til endringene som kommer. Men er vi egentlig det? Hvis hver tredje norske arbeidstaker er erstattet av teknologi i løpet av 20 år, har beslutningstakere god nok teknologisk kompetanse til å gjøre gode strategiske valg i dag? Mitt svar er nei. En undersøkelse i regi av BI, viser at norske virksomheter er langt mindre opptatt av digitalisering, enn ledere i andre land. Et flertall av norske ledere tror at omsetningen ikke er truet av digital disrupsjon. 19,3 % av norske næringslivsledere svarer at de ser ”digital disruption” som en trussel mot deres eksisterende forretningsmodell, mens tallet for tilsvarende ledere i USA er 38,2%. En av de største utfordringene for norsk næringsliv og norsk økonomi er mangel på teknologisk kompetanse hos beslutningstakere. Hvordan skal man klare velge riktig når man ikke forstår konsekvensene? For all del, det kan godt hende man gjør strategiske bommerter uansett, men man reduserer risikoen for feil betraktelig når man har et godt fundament i bunnen.

I Norge har vi så vidt begynt å diskutere begrepet delingsøkonomi, og Uber har blitt et hett tema. Men den fjerde industrielle revolusjonen er så uendelig mye mer enn det. Verden er global, og vi konkurrerer på en global markedsplass. Da kan vi ikke tillate oss å ta beslutninger på et svakere grunnlag enn andre. Den fjerde industrielle revolusjon er tuftet på teknologisk utvikling og hvordan det vil endre hverdagen vår.

Da er vi tilbake til spørsmålet om vi er klar for den nye økonomiske utviklingen. Toget går nå. Blir vi med, eller står vi igjen på perrongen og ser på?

Klaus Schwab er grunnlegger og leder av Verdens økonomiske forum, som arrangerer årlige toppmøter, vanligvis i Davos. Toppmøtet samler rundt 2000 deltakere fra hele verden, og er definitivt med på å sette agenda for verdensøkonomien.

Inspirasjon til dette innlegget fikk jeg fra en kommentar Per Morten Hoff, IKT-Norge hadde på trykk i Aftenposten 27. januar 2016.

Er du en growth hacker?

Ryan Holiday har skrevet boka Growth Hacker Marketing.

Har du noen gang tenkt på hvordan store selskaper som Airbnb, Uber og Instagram har klart å bli så store på så kort tid? Hvilke grep innenfor markedsføring har de brukt? Det må da ha vært en utrolig kostbar prosess? Eller?

Det finnes faktisk en annen tilnærming til vekst. Nemlig growth hacking. Dette er spesielt viktig for oppstartbedrifter som ikke har budsjetter for markedsføring, men likevel har ambisiøse mål for vekst. Kjernen i growth hacking er å gå bort fra tradisjonell og kostbar betalt markedsføring, som man er usikker på om har effekt i det hele tatt. I stedet benytter man kreativitet, målinger og analyser for å få oppmerksomhet. Målet er å få budskapet til å gå viralt eller bruke sosiale medier for å få oppmerksomhet og treffe riktig målgruppe.

Gjennom Innovasjon Norge Troms, fikk jeg muligheten til å møte Ryan Holiday som har skrevet boken Growth Hacker Marketing. Mitt første møte med markedsføringsfaget var læreboka til Philip Kotler tidlig på 90-tallet. Det har jammen skjedd mye siden den gang. Jeg er så heldig at jeg får være med å lage en kommersialiseringsstrategi for et start-up selskap som har store ambisjoner, men minimalt med midler. Vi er derfor nødt til å benytte growth hacking for å nå ut i markedet. Det blir derfor ekstra spennende å fordype seg i temaet growht hacking, når vi skal sette idéene ut i praksis. Dette arbeidet inngår som en del av en master-oppgave i faget "Nyskaping og kommersialisering" på BI.

Growth hacking er mer en mental tilstand enn et verktøysett. Og det involverer hele prosessen fra produktutvikling til det treffer kunden. Egenskaper for growth hacking må bygges inn i produktet, og det må være mulig å dele. Men aller først må du sikre at du har et produkt som kunden vil ha.

• Oppnå ”Product Market Fit”. Først når du har et produkt markedet vil ha, kan du gå videre. Hvis du er i tvil, tester du. Test. Tilpass. Gjenta.
• Finn målgruppen din, og da er det viktig å snevre inn budskapet til de riktige folkene. Bruk målinger og analyser. Test. Tilpass. Gjenta.
• Sats på viral spredning. Viral spredning er ikke noe som kommer av seg selv, det er konstruert i utgangspunktet. Innholdet må være så godt at det er verdt å dele, samtidig som mekanismen for å gjøre det enkelt å dele må være på plass ved lansering.
• Få kunden til å bli. Det er mye lettere å beholde en kunde enn å tiltrekke nye. Finn ut hva som skal til for å få en kunde til å benytte produktet eller tjenesten din mer og oftere? Gjør kontinuerlig tilpasninger som gjør det enklere for kundene. 

Airbnb klarte å hacke seg inn på oversikten til Craigslist (omtrent som finn.no) og fikk med det en voldsom vekst. Dette utgjorde i stor grad fundamentet for den suksessen som selskapet har oppnådd. Da er det et paradoks at når de har vokst seg store og har fått et markedsføringsbudsjett så begynner de å bruke penger på tradisjonell markedsføring. Som sponsor av OL i Rio.

Mange tror at growth hacking er for vanskelig å holde på med. Det er en utbredt holdning at det er bedre å heller fokusere på å lage ferdig det perfekte produktet. Deretter kan vi begynne å tenke på markedsføring og lansering. Men når man ikke har midler til markedsføring tvinges man til å tenke annerledes. Typiske motforestillinger er:

• ”Det er vanskelig å få oppmerksomhet i markedet.” Hadde vi bare hatt penger til markedsføring kunne vi kjøpt annonseplass. Selv om vi er usikker på om det virker.
• ”Vi kan sikkert leie noen til dette.” Hvis du kan finne noen som bryr seg mer, har investert mer, eller kan forklare produktet bedre enn deg, så bør du leie inn noen. Men generelt, er det du som er best i verden til å markedsføre ditt produkt.
• ”Produktet mitt er for kjedelig.” Hvis du ikke tror på produktet ditt, er det ingen andre som kommer til å gjøre det heller. Da bør du finne deg noe annet å gjøre. Eller gjøre en innsats for å finne den riktige målgruppen, og fortelle en god historie.
• ”Det er urettferdig.” Konkurrentene lykkes bedre enn oss, enda vi har et bedre produkt. I en digital verden kan alt måles. Test. Tilpass. Gjenta. Bruk det, og gjør nødvendige tilpasninger.  Suksess er ikke tilfeldig. 

Velkommen til fremtidens markedsføring. Morgendagens enhjørninger (start-up selskaper med markedsverdi på mer enn én milliard dollar) kommer definitivt til å bruke growth hacking.

Interessert i mer om temaet?

Jonah Berger: Contagious.

AndrewChen: Growth Hacker Is the New VP Marketing.

RyanHoliday: Growth Hacker Marketing.

EricRies: The Lean Startup.

Gjør mer av det du tror på. Tro på det du gjør.

Når det lukkes en dør, bør det alltid åpnes en champagneflaske. Så åpnes et vindu.    Bjørg Thorhallsdottir

Med forfatteren selv.

De siste årene har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame. Ei dame som står fjellstøtt, full av integritet og som lever ut sitt budskap. Hun er ekspert på tidsbruk og kommunikasjon, og nå i sommer ga hun ut bok. Cecilie Thunem-Saanum har skrevet ”Tid til alt” og hun har et mantra som har fulgt meg i flere år: ”Gjør mer av det du tror på, og tro på det du gjør”.

Det mantraet tar jeg ofte frem. Spesielt i perioder hvor jeg ikke har det så bra. Hvis jeg ikke er fornøyd med hva jeg har brukt tid på, eller når jeg ikke er komfortabel med situasjonen, eller jeg er usikker på om det virkelig er dette jeg vil. Tror jeg på det jeg gjør? Det tok lang tid før jeg faktisk skjønte hvordan dette hang sammen. Da ble det også lettere å skjønne hva som skal til for å få gjort noe med det.

Det har med egne verdier å gjøre. Når de grunnleggende indre verdiene er i konflikt med situasjonen du befinner deg i, mister du troen på det du gjør. Det sier seg selv at det ikke er enkelt å dytte en firkant ned i en form som er sirkelrund og litt for liten. Det går i alle fall ikke over tid. Før eller siden spretter firkanten ut.

Da gjelder det å vite hva som er viktig. Verdiene er det som er med på å forme hver enkelt av oss. Når hverdagen blir grå og vi blir stresset, er det tydelige signaler på at vi ikke har prioritert verdiene våre godt nok. For det handler om prioritering. Gjøre valg vi kan leve med, og føle oss trygge på. Da må vi også ta konsekvensene og velge bort noe. For hvis vi prøver å overstyre verdiene våre, vil det være vanskelig å fremstå som troverdig. Det er det samme som skjer når vi prøver å leve opp til andres forventninger. Når vi går rundt med dårlig samvittighet for at vi skuffer andre. I stedet burde vi velge bort andres forventninger, selv om det innebærer å skuffe noen. Men for å kunne gjøre mer av det man tror på, må man først være bevisst på egne verdier.

I en profesjonell sammenheng setter jeg uendelig stor pris på faglig dyktighet, og en plan. For meg er integritet viktig. Så viktig at det antakelig er på grensen til absurd for mange andre. Jeg liker folk som står for noe, og som står fjellstøtt. Det betyr ikke at man ikke kan endre mening underveis, men det skal være fundamentert i et resonnement som gir mening. Jeg innrømmer lett at jeg er mer opptatt av sak, fremdrift og resultat enn maktkamper, politikk og føleri. Det viktigste er at hver og en av oss er tro mot egne verdier.

Nå har jeg lukket døren varsomt etter meg etter 10 år i SpareBank 1 Nord-Norge. Jeg har drukket champagne, og nå har jeg åpnet vinduet på vidt gap. Jeg skal gjøre mye av det jeg tror på fremover. Og jeg har klokketro på det jeg skal gjøre.

Feskar, så klart!

May Liss, 10 år.

Husker du hva du ville bli når du ble stor? Altså, hva du som barn tenkte at du skulle gjøre når du ble stor? I voksen alder kan vi trekke litt på smilebåndet og nikke gjenkjennende til de gamle tankene. Og de aller fleste av oss har nok opplevd at verden tok en annen retning enn vi trodde.

Jeg var 10 år, og gikk i 4. klasse. På Nikkeby, ei øy i Nord-Troms. Skolen hadde 9 elever. Til sammen. Fra 1-6. klasse. Tilfeldighetene hadde det slik at en journalist fra avisa Nordlys var innom øya og brukte anledningen til å snakke med de unge håpefulle om våre fremtidsdrømmer.

Nikkeby, ca 1985.

Hva ville vi bli når vi ble store? Feskar, så klart! Svarte May Liss, 10 år. Så tydelig, så bestemt og uendelig selvsikkert. Når man er 10 år er man omtrent bare sikker på en eneste ting, og det er at man skal aldri flytte hjemmefra. Jeg har vokst opp på et fiskebruk, midt i skipsleia. Det fantes ingen barnehage på Nikkeby, så med en pappa som var disponent på fiskebruket og mamma som drev den tilhørende butikken har jeg brukt det meste av barndommen min på et fiskebruk. Jeg har løpt rundt sløyekarene, på saltfisklageret, i fryseriet og på tørrfiskloftet. Når man bor på ei øy der folketallet var sterkt nedadgående må man være pragmatisk. Om det betyr at man er litt naiv og idealistisk får så være. Da blir det ”Feskar, så klart”.

Realitetene innhentet etter hvert denne unge frøken. Jeg tok båtførerprøven som valgfag på ungdomsskolen. Jeg har fisket en sesong med rognkjeksgarn. Jeg er en racer på bløgging av rognkjeks, men var vel ikke like flink til å greie garn. Jeg har skjært torsketunger, egnet line, pellet reker på samlebånd og slaktet laks. Men det mest utslagsgivende var et døgn som linefisker. Jeg var 14 år og syns det var en strålende idé å få være med ut på et skikkelig sjøvær. Det var en dag i mai, det var fridag på skolen, og det var et fantastisk vær. Det var mange timers gange med båten ut til der lina stod. Og det var da jeg virkelig skjønte det. Jeg er sjøsjuk. Skikkelig sjøsjuk. Det ble et døgn med flere forsøk på å spise litt, sove litt og ut for å lufte meg. Spydde over rekka flere ganger. Men akkurat like sjøsjuk!

Da vi la til kai et døgn senere, en nydelig kveld med antydning til midnattsol, stod pappa og ventet på meg. Han holdt på å flire seg i hel da jeg snublet i land, rimelig bleik, trøtt, sliten og uendelig lykkelig for å ha beina på landjorda igjen. Drømmen om å bli fisker på ordentlig var uttrykkelig lagt død der og da.

En 14-åring er litt mer moden enn en 10-åring. Selv om man elsker hjemstedet sitt. Litt mer praktisk anlagt og med en begynnende utferdstrang. Like greit å gå for en litt uklar plan B. Min plan B ble ikke konkret før mange år etterpå, men det ble definitivt ingen karriere som "Feskar, så klart".

PS: Min kjære pappa var det mest idealistiske mennesket jeg vet om. I små bygder lever man konstant med trusselen om at skolen i bygda kommer til å bli lagt ned. Da de skulle ansette et menneske fikk de satt inn en annonse i avisa. Det første spørsmålet til de som ringte for å forhøre seg om jobben var: Hvor mange barn har du? Han som fikk jobben hadde 5 barn i skolepliktig alder! Og dermed rakk man akkurat å bygge en helt ny skole. Før den ble lagt ned.

Sommerferie før og nå

Jeg tenker tilbake på barndommens lange sommerferier med stor glede. Det var bestandig godt vær. Det var alltid noen å leke med. Vi var alltid ute. Hvis vi ikke var inne i et eller annet hus og spiste kaker. Og det var mange som kom på besøk.

Jeg vokste opp på ei øy der folketallet var i fritt fall. Men på sommeren kom alle hjem igjen på besøk. Det sydet av liv i alle hus. Det var unger overalt man kunne leke med. Når man gikk på en barneskole med færre enn 10 elever til sammen, var ikke det noen selvfølge. Men aldri husker jeg at vi kjedet oss et eneste sekund. Vi overnattet i telt , vi badet i det iskalde havet, vi rømte hjemmefra og vi rodde midt i skipsleia. Og redningsvest var det ingen som hadde. 

Mine foreldre drev butikken på øya, så det var aldri aktuelt å dra bort på sommeren. De lengste feriereisene jeg var på var til naboøya. Enten for å besøke besteforeldrene mine eller kusiner. Og da teller jeg ikke med dagsturer til Kilpis. Da gjaldt det nemlig å fylle opp baksetet i bilen med barn for på den tiden kunne man ta med seg 10 kg kjøtt over grensa per person. Så min karriere som kjøttunge regner jeg ikke som ferietur. Selv om jeg enda husker den gode lakrisen fra Finland.

Spol 30 år frem i tid, og hva har skjedd? Vi er blitt globetrottere alle som en. Allerede fra ungene er nyfødte skal man helst ha reist rundt om i verden for skikkelig å kose seg mens man har permisjon og fri. Jo lengre bort hjemmefra, jo bedre. Det er helt vanlig å dra til Thailand på utvidet juleferie. Selvsagt skal man til Alpene og kjøre ski i vinterferien. I sommerferien skal man skikkelig klinke til med noe dyrt og eksotisk. Og så kan man kanskje bare ta en storbyferie i Europa i høstferien. Det er nærmest blitt en menneskerett å dra til Syden hvert år. I alle fall er det skrekkelig synd på alle de barna som ikke har mulighet til det altså.

Kveldstur på Bleikstranda

Men er det egentlig det? Hvis jeg spør mine barn om deres beste ferieminner så får jeg svar som overrasker litt. Det er ikke de lange og mest kostbare ferieturene de husker. Det er ikke nye kulturer, fremmede språk og eksotiske steder de drar frem. De husker spesielt to steder: Bleik og Byske.

Bleikstranda i et hustrig sommervær. Det var vel 10 grader både i lufta og i havet. Kombinert med mye vind var det friskt. Vi møtte ei tysk dame som gikk tur med tykk ullgenser, vindjakke og hetta trukket godt ned i luggen. Ungene kledde bare av seg mer og mer mens vi gikk tur langs den fantastiske Bleikstranda. Til slutt endte det med kveldsbad i havet. Med hyl og hvin, og som de frydet seg. En varm dusj og kortspill etterpå i ei lita campinghytte og de hadde fått et minne for livet.

I Byske hadde vi lånt ei leilighet like ved Byske havsbad. Men det ungene husker best er at de fikk sykle alene til butikken for å kjøpe svensk godteri. Av all verdens kulinariske opplevelser vi har prøvd å introdusere de for, må vi bare melde pass. Ungene har kåret en gastronomisk verdensvinner, og det er svensk godteri. Kombinert med friheten til å sykle alene noen hundre meter til butikken og muligheten til å bruke alle feriepengene på godteri gir også det et minne for livet.

Ferie handler om å lage gode opplevelser. Men det er ikke nødvendig å reise så langt, eller være så dyrt for å lage gode minner for livet. Og noen ganger kan man bli overrasket over hva som faktisk blir en god opplevelse. Kanskje er dette det tydeligste tegnet på at jeg er blitt for gammel, men når det gjelder sommerferier så er tindrende klart at noen ting faktisk var bedre før.