torsdag 29. mars 2012

Champagnepiken inviterer 2012

Etter en meget vellykket champagnefest i fjor, var det på tide for Champagnepiken å gjenta suksessen. Champagnepiken har en uttalt visjon om å spre kunnskap om og glede med champagne. Og det må nødvendigvis skje med stor grad av praktisk opplæring. Selv om den pedagogiske teoretiske tilnærmingen til champagne er viktig og vi legger stor vekt på vinvalg og presentasjon, kommer vi selvfølgelig ikke utenom smaking. Skal man bli en god Champagnepike holder det ikke med teori. Hypotesen er at champagne går til alt, og det tror vi på helt til at vi blir ettertrykkelig motbevist.

Og når Champagnepiken har invitert to ganger er det blitt en tradisjon, sant? Denne gang ble det fest med tema Mad Men. I planleggingen har jeg også lekt meg med Pinterest som er et fantastisk verktøy for festplanlegging. Tavla for festen finner du her. Og jeg lover at det var 14 meget elegante damer som troppet opp med røde negler, knallrøde lepper og uanstendige mengder med hårspray! Stemningen stod i taket allerede fra første glass.

Temaet gjorde at vi prøvde å holde oss på 60-tallet og i Amerika under planlegging av meny, men noen friheter er fullt ut akseptabelt. Vi startet med en champagne coctail, egenkomponert sådan som fikk navnet Cosmo la Casa og bestod av Cointreau, cranberry juice og musserende. Som forretter hadde vi grønnsaker med dip og hardkokte egg med litt sennepsmajones. Hovedretten var selvsagt hamburgere. Av den hjemmelagde sorten, for det var jo sånt husmødrene gjorde på 60-tallet, var det ikke? Om ikke annet så er oppskrifta fra 60-tallet (minst) og osten var fra USA. Til dessert kjørte vi erkeamerikansk Oreo cheesecake muffins. Champagnetrøfler ga eleganse til dessertfatet, og til slutt serverte vi en delikat pæresorbet med en kjempesøt og knallrosa musserende tullevin. Men det var usannsynlig godt! Og pæresorbet er en ny favoritt som jeg kommer til å servere mange ganger fremover.

 Totalt sett serverte vi 5 forskjellige viner:
  • Fresita (rosa tullevin) som passer godt til pæresorbet
  • Jacob´s Creek
  • Diebolt-Vallois Champagne
  • Jacquesson Champagne
  • Eric Rodez Champagne
Alle flaskene kan trygt anbefales og kategoriseres som meget gode kjøp. Og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld!

onsdag 14. mars 2012

En kropp skapt for fart...

Jeg er, som tidligere beskrevet, helt ubrukelig med bortoverski på beina. Heldigvis finnes det et alternativ som gjør at jeg fremdeles kan være en del av den norske folkesjela uten at jeg må forholde meg til blåswix eller klister. Det finnes nemlig nedoverski også.

Jeg har i mange år holdt meg til telemarkkjøring, men når ungene suste fra meg i bakken for noen år siden var det på tide å gjøre noe. Så da ble det innkjøp av full pakke med nye slalomski. Det var noe annet enn mine mørkerøde Atomic nedoverplanker fra 1987. Og på mer enn 20 år har det skjedd en del på alpinutstyrsfronten. Skiskoene har fuskepels! Skiene har carving og greier, og svinger rett og slett av seg selv. I fine farger og mønster, med eget navn. K2 Sweet Luv. Hvor sweet er ikke det? Og nå må man ha sikkerhetsutstyr også. I form av hjelm. Selvfølgelig ikke fordi jeg kjører dårlig, men det finnes så utrolig mange andre gærninger i løypa! Det kryr av små fartsdjevler som ikke har noen hemninger, og det er kanskje ikke bremsing de er mest opptatt av? Ikke det at en hjelm sikrer meg mot skader, men hodet er i alle fall beskyttet til en viss grad.

Men på nedoverski i flotte bakker, da har jeg mye skiglede. Selv om jeg har begrenset med teknikk, og jeg er litt lessen på for mye fart og kanskje kjører mer med skrensesvinger enn carvingsvinger. Men who cares? Da er det godt å konstatere at jeg har en kropp som er skapt for fart. Massefart! Selv om ungene lett kjører fra meg igjen, koser jeg meg i skibakken uansett.

onsdag 7. mars 2012

Øl, øl og mere øl!

Det var øl, berusende ord, det var sommer og det var sol! Vel, det var vel ikke akkurat som i sangen til Postgirobygget. Det var jobbsamling i Drammen. Det var mars, og ingen antydning til sol. Men det var øl, uendelig mange sorter øl!

Jeg er ikke særlig glad i øl. Men når jeg er veldig varm, og ølen er så lys som mulig og helt iskald da kan det være godt. Vi var så heldig å få omvisning på Haand Bryggeriet, og da var jeg jo bare nødt til å prøve. Haand Bryggeriet er kåret til å være blant verdens 20 beste mikrobryggerier! Det er en kompisgjeng som først hadde ølbrygging som hobby og nå har tatt det et steg videre. De jobber fremdeles med andre ting på dagen, og brygger øl på kveldstid. Vi fikk omvisning, og lærte masse om ølbrygging og en 7-retters tapasmeny med en ny sort øl til hver rett som var tilpasset maten. Vi begynte med flere sorter lyst hveteøl, og ølsortene ble mørkere for hver rett. Jeg syns at hveteøl er greit, men fikk mer problemer ettersom fargen på brygget ble mørkere. Til slutt fikk jeg ei egen alternativ flaske som bar det passende navnet Blondie og var helt lyst. Det passer kanskje ikke helt å være moden, mørk og mystisk og drikke øl som heter Blondie. Men jeg kom sterkt tilbake på slutten. Til kveldens siste rett som var en mektig sjokoladekake fikk vi kaffeøl. Det var faktisk en vidunderlig kombinasjon.

Og vi fikk også prøve surøl, som forøvrig er en favoritt i Belgia. Den likte jeg også, antakelig mest fordi den minnet mest om vin. En duft av eple og Calvados, og ganske syrlig.

torsdag 1. mars 2012

Født med ski på beina?

Jeg er definitivt ikke født med ski på beina. Faktisk er jeg rett og slett helt på grensen til ubrukelig med bortoverski på. Kan jeg skylde på arv eller miljø? Jupp, begge deler. Og det er jo i grunnen litt trist når jeg bor sånn til at jeg kan kle på meg skiene på trappa bare et drøyt snøballkast fra lysløypa. Så jeg har bestemt meg for å gå mer på ski, og jeg skal like det!

Men tilbake til det med arv og miljø. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett mine foreldre med ski på bena. Lange søndagsturer med appelsin og kvikk lunsj var det lite av under oppveksten, og jeg har dermed fått usedvanlig dårlig med gåpåskigener. Når man er vokst opp på ei øy der det er så bratt at man helst skulle hatt en lang og en kort fot, fristet det heller ikke med skiturer på fjellet (dette var jo på 70- og 80-tallet og lenge før det var moderne med randonne). Når vi skulle på ski, gikk vi etter vegen. Vi hadde sånne kilometerkort på skolen og vi fargela søyler for å visualisere hvor mange kilometer vi hadde tilbakelagt. Men vi var jo ikke dumme heller, og fant fort ut at det står med liten skrift på kilometerkortet at hvis man staker så kan man gange tilbakelagte kilometer med 5. Det førte til at hele vinteren gjennom var alle barneskoleungene (jada, alle 7 av oss) ute og staket langs vegen. Og slik klarte en bitteliten barneskole i Nord-Troms å hevde seg helt i teten, i landet, og vi fikk både diplom og premier fra skiforbundet. Kusina mi noterte seg for 1800 km på en vinter! Det er samme avstand som Tromsø-Oslo!

Men tilbake til min skiglede. Ettersom jeg aldri har gått på ski (bare staket) eier jeg ingen teknikk. Hører at alle sier det er skikkelig god trening, så det har jeg nå prøvd ut. Etter å ha gått til innkjøp av billigste sort skipakke på Obs! og vært på mine første turer konstaterer jeg følgende:
  1. Skigåing er bra trening. 40 minutter med 175 i snittpuls.
  2. 4 km på 40 minutter betyr at jeg går fortere på beina enn på ski.
  3. Skigåing er bra trening, men elendig som fremkomstmiddel.
Jeg bruker masse energi på å ikke komme meg av flekken. Men jeg kommer meg ut i frisk luft og har veldig god samvittighet for at jeg får brukt lysløypa. Så jeg har bestemt meg for å ha masse skiglede. Samtidig som jeg innser at det blir en ensom glede.

Er du født med ski på beina?