søndag 24. juni 2012

Bill. mrk Desperat

Det er bare noen dager igjen til Midnight Sun Marathon. Mila på timen? Aner ikke. Det kan gå bra og det kan gå helt galt. I begynnelsen av mai var jeg sikker på at målet var godt innenfor rekkevidde. Så kom vondtene. Og den mentale knekken. Og det at jeg gikk helt i kjelleren på Eidemila, og ikke har klart å trene skikkelig siden da. Så hva gjør jeg nå?

Med et medisinsk støtteapparat på linje med en toppidrettsutøver har jeg nå en fysioterapeut klar til å rykke ut på kort varsel. Jeg har en urospesialist (altså ikke politi, men ei som er skikkelig god på blærer og sånn) på speeddial på telefonen. Og superkusinen kommer med mentale motivasjonstaler som kan få en gråstein til å springe ei mil. Og jeg har verdens kuleste løpernettverk fra Northern Runners i ryggen. Og uten å kunne trene skikkelig gjør jeg som mange andre 40+ åringer med mer penger enn evner, nemlig prøver å kjøpe meg til bedre prestasjoner.

Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at kompresjonstights er prestasjonsfremmende, men noen kommenterte at den er behagelig å ha på, og ser proff ut. Det var vel alt jeg trengte av argumentasjon så nå har jeg en skikkelig fancy løpetights. Må jo bare innrømme at det føles som ei skikkelig trang hold-in strømpebukse, og mine nedre ekstremiteter er nå skikkelig strømlinjeformede og sørger for minimalt med luftmotstand. Jeg satser på at de også holder konkurranseblæra på plass. I samme slengen kjøpte jeg nye joggesko. Disse skoene har masse flex, gir super fart og er gode konkurransesko. Det var i alle fall det han sa på Intersport, og dermed var det gjort. Mizuno skoene er fine og lilla, og så skal du få svaret på neste lørdag kveld om det er noe fart i dem. Og for ikke å glemme nanoteknologien. Jeg har selvsagt også sokker av nanoyarn.

De neste dagene blir det restitusjon og mental oppladning. Jeg kommer til å trenge alle heiarop jeg kan få langs løypa. Jeg vet at de første 4 km kommer til å gå greit. Så blir det tungt fra 4-9 km og den siste km skal jeg i kjelleren. Vit at selv om jeg er så sliten at jeg ikke klarer å se opp eller smile tilbake så er jeg uendelig takknemlig for alle som er med på å lage folkefesten rundt løypa. Og selv om det er mange ytre faktorer som kan påvirke løpet så handler det til slutt om meg selv og min indre motivasjon. Jeg stiller til start bare for å konkurrere mot meg selv. Mila på timen er et selvpålagt mål, og det er helt opp til meg selv om jeg klarer det eller ikke.

Etter løpet blir det enten champagnefeiring eller gravøl. Det er en enorm tilfredstillelse i å nå et mål man har jobbet bevisst mot over tid, og jeg kommer til å satse alt for å knekke mila på timen. I verste fall har jeg meget pent brukte joggesko og fancy løpetights billig til salgs neste søndag. Og det kan være en anledning for å finne en ny hobby. Jeg har for eksempel mye ugjort i aggressive korsstingsbroderier...

mandag 18. juni 2012

16-års bryllupsdag er veskebryllup!

Jeg er så heldig at jeg akkurat har fått feiret 16-års bryllupsdag. Ikke bare heldig da. Jeg er jo mild som en sommervind, alltid blid som ei sol, den perfekte hustru som alltid står klar med middag når ektemannen kommer hjem og verdens beste mamma... Særlig! Men noe gjør jo jeg og min kjære rett, og om ikke annet så er det hyggelig å markere at vi har holdt ut med hverandre enda ett år.

Etter at jeg gikk gjennom listen over hva de forskjellige bryllupsdagene symboliserer, har jeg omdefinert hele listen. Den lista ble muligens laget i huleboertiden, eller i alle fall i forbudstiden der man var avhengig av rasjoneringskort? Hvem har vel bruk for papir, bomull, tinn eller krystall? For oversikt over hva slags bryllupsdager vi har feiret tidligere, se linken til fjorårets blogginnlegg der 15-års bryllupsdag var skobryllup. I år har ektemannen sånn passelig stilltiende akseptert at 16-års bryllupsdag er veskebryllup. Den største utfordringen er nok at jeg er over gjennomsnittet interessert i flotte designvesker. Så jeg skal nå bruke sommeren på å finne Vesken med stor V som er et verdig symbol på 16-års ekteskap. Jeg bruker Pinterest til å samle bilder av fine vesker og her er det mye inspirasjon å hente.

Og hvis jeg er heldig kan jeg om et år feire 17-års bryllupsdag. Det er nemlig sushibryllup! Og det er noe hele familien kommer til å sette stor pris på. Også minstemann som helst bare skal spise makiruller fra Rå som består av tang, ris og mango...

lørdag 9. juni 2012

Generalprøven for "mila på timen"

Etter å ha slitt litt med vondter på leggene de siste ukene var jeg veldig i tvil om jeg skulle prøve meg på Eidemila i dag. Løpet var ei mil på asfalt. Men jeg bestemte meg i går kveld. Dette ville være selveste generalprøven for Adidas-mila på Midnight Sun Marathon om tre uker. Ville min store ambisjon om mila på timen i det hele tatt være innen rekkevidde? Ville kroppen holde? Og hvis ikke kroppen holdt så ville jeg i alle fall ha noen uker med restitusjon før jeg prøver på nytt.

Dagens løp viste at her er det både plusser og minuser å jobbe mot de neste tre ukene. Starten gikk i et rasende tempo. 40 sekunder før skjema allerede første km ga jo signal om en heftig åpning. Jeg syns det gikk fint og lett i 5 km, men så fikk jeg det så det sang. Passerte 5 km på 28:38 og hadde alle forutsetninger for å kunne krysse av "mila på timen" allerede i dag. Men så oppdaget jeg oppoverbakkene! Det er for meg en gåte at et løp som i all hovedsak nesten går i fjæra klarer å være så kupert. Og den siste bakken opp til mål? OMG, hadde jeg klart å mobilisere noen krefter igjen da så kunne jeg ha drept Vegvesenet eller hvem det nå er som har laget veien.

Kroppen er full av spenning når jeg får på et startnummer og jeg har ei konkurranseblære som en maur. I dag krysset jeg vegen rett etter vending og måtte på tissepause i et buskratt. Jeg har estimert at den runden kosten meg ca 50 sekunder. Det betyr at hvis jeg bare kutter tissepauser undervegs i løpet, og klarer å la være med sjokkåpninger slik at jeg slipper totalsammenbrudd på siste halvdel av løpet så er jeg veldig nær målet. En dårlig generalprøve skal jo gi en god premiere. Jeg satser på at den premieren kommer 30. juni.

Dagens opptur er at etter oppvarming og de første kilometrene så kjente jeg ingenting til vondter i leggene. Og til de som oppriktig var bekymret når jeg kom i mål og var så sliten, takk for at dere spurte hvordan det gikk. Jeg ser på det som en nyfunnet positiv egenskap at jeg evner å ta meg helt ut, så får det heller se stygt ut ei stund etter målgang. Og til de som var nysgjerrig og lurte på hvordan det hadde gått, så var jeg veldig skuffet når jeg kom i mål for at jeg hadde gått på en kjempesmell. Men etter å ha tenkt meg litt om, så ser jeg jo lyspunkter også. Kortversjonen av dagens oppsummering er 80% på gjennomføring og 120% på innsats.

torsdag 7. juni 2012

En jogge (ned)tur!

Etter en vinter og vår med flere oppturer på joggefronten måtte det vel bare komme en nedtur. Jeg har jo prøvd å hvile meg i form i 16 år, uten å lykkes. De siste seks månedene har jeg brutt mange personlige barrierer som å jogge i snøstorm, motbakkeintervaller og det å delta i løp, i flertall faktisk! Til min store overraskelse har jeg til og med likt det. Jeg var oppriktig begynt å tro på at målet om mila på timen var innenfor rekkevidde. Jeg har også vært til inspirasjon slik at andre har kommet seg i gang med jogging. Tenk det!

Mila på timen, ja. Himmel og hav, jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket når jeg tenkte den tanken. Virkeligheten har nå innhentet meg. Det er hardt å innrømme at jeg er midt i reparasjonsalderen. Med aggressiv BMI, ei blære som truer med inkontinens hver gang spenningen rundt løp bygger seg opp i kroppen og vondter som plutselig materialiserer seg både her og der. Hver gang jeg har deltatt i løp får jeg joggeknuter under skulderbladene. Og jeg er øm langt innerst i skinka. Men det verste er at jeg har fått vondter fremme på leggen. I begge leggene. Første tanken var jo at jeg hadde feile sko. Hvis jeg bare kjøpte nye joggesko ville alt løse seg. Nye sko pleier å hjelpe for det aller meste! Men etter fotografering av føttene forlengs og baklengs konstaterte skoguruen på Intersport at de skoene jeg har er helt riktig. Etter tips fra noen som kjenner en fysioterapeut har jeg drevet selvmedisinering med Paracet og Ibux. 9 års vanlig forbruk av tabbelætta er nå fortært i løpet av 3 dager. Og jeg har holdt meg unna asfalt.

Jeg deltok på Tromsøkaruselløpet på mandag. Man velger selv 2, 3 eller 4 runder og hver sløyfe er 1,7 km. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta 3 runder, altså sånn i overkant av 5 km totalt. De to første rundene gikk helt fint og jeg holdt farta (mindre enn 6 min pr. km) på de fire første km. Men så ble det full parkering! Og spesielt mentalt kjente jeg at det holdt på å koke helt over.

I går var jeg ute på en mental prøvetur. Den feilet jeg totalt. Da jeg kom inn hadde jeg mest lyst til å legge meg i forsterstilling på gulvet. Men noen meldinger til en medsammensvoren ga akkurat nødvendig trøst og motivasjon. Så hva gjør jeg nå? Jeg har så utrolig lyst å prøve meg på et milløp på lørdag. Men jeg skal vente litt med å ta den avgjørelsen for å prøve og høre litt på hva kroppen sier. Og mens jeg venter bytter jeg ut medisiner til fordel for hvile og hvitvin. Det kan i alle fall ikke bli verre!

onsdag 6. juni 2012

Et eple om dagen!

Selv om jeg er en nerdefrue, så har jeg aldri vært spesielt opptatt av dingser. Men det var før "some kind of fruit company" som Forrest Gump sa, lanserte sin iPod. Da var jeg solgt. Siden da har det blitt flere generasjoner iPhone, flere iPads, iMac og nå har jeg endelig fått Apple produkt nr. 9, og min nyeste baby i hus. Selve flaggskipet som jeg har siklet på i flere år! Man kan vel egentlig ikke kalle seg en blogger uten å ha en, eller? Jeg snakker selvsagt om MacBook Air. Det stilige designet, som likevel er full av snasen funksjonalitet, innpakkingen, duften!

Ah, for en utrolig deilig lukt det er å åpne esken og bare snøse inn duften av ny hardware. Det er det ikke bare jeg som syns. Det finnes faktisk en parfyme som er laget av et australsk selskap som er basert på plastikken som omgir den nye maskinen, blekket som er brukt i vedlagte trykksaker og selvsagt aluminiumsdekslet. Om jeg ville brukt den på meg? Neppe, men du skal ikke se bort fra at jeg kunne luktet litt på den i ny og ne mens jeg kastet et blikk på babyen min...

Men høydepunktet kom i går kveld. Jeg hadde jobbet med maskinen hele kvelden, og jeg var på tur til å ta kveld. Da jeg slo av lyset kom belysningen under tastaturet frem. Ajajaj, der og da var vår skjebne beseglet. Det var rett og slett sexy! Apple har klart å bygge opp et fantastisk omdømme med sitt design og det å klare å sette kundens behov først, og kanskje helst de behovene jeg som kunde ikke visste at jeg hadde en gang. Men jammen er de gode på etterrasjonalisering også. Da jeg åpnet "bruksanvisningen" ble jeg møtt med følgende: "Gratulerer, du og din MacBook Air er som skapt for hverandre". Tenkt at de visste det!