Livet er morsommere for oss som liker fotball!

Kusiner på kamp!

Kollegaer gjør seg klar til kamp!

Man trenger ikke ha flust med tatoveringer, drikke masse øl og være glad i å slåss for å like fotball. Det fullt mulig å like champagne og høyhælte sko, bruke mascara og være akkurat like glad i fotball. Jeg er stolt over sesongkortet mitt på Alfheim, jeg syns det er kult å at vi drar på kamp i dunjakke, skinnhue og Fjellduken! Og det er så utrolig artig når det går bra, og ikke fullt så artig når det ikke går bra. Vi jubler, lager merkelige strupelyder og klager litt på dommeren. Gutan våres, gutan våres!

Akkurat nå er jeg i Oslo. Cupfinalen i fotball (beklager, jeg mener herrefotball) er bare noen timer unna. Hovedstaden (i alle fall rundt Karl Johan) er farget i masse rødt og litt blått. Spenningen er allerede til å ta og føle på, og jeg kjenner at sommerfuglene er på plass. Legg på en genial cupfinalelåt fra Violet Road som virkelig egner seg til stadionsynging og stemninga er i taket allerede lenge før vi har begynt. Det e lov å knalle te! Det e lov å blø!

Sist gang jeg var på en cupfinale var i 1986. Da var TIL midt i mellom kvalifiseringskamper for å unngå å rykke ned. Lillestrøm var store favoritter og ble knust 4-1. Og siden da er 4-1 blitt et eget begrep! Kem e gutan våres? Kem e kvit og rød?

I år blir altså en lang sesongen kronet med cupfinale. Det har aldri vært tvil om den skulle oppleves live. Sånn er det bare med den saken! Og selv om stafett er stafett, cup er cup, kampen skal spilles først og alt det der. Måtte det beste laget vinne – over Hødd! I mitt hodet er det faktisk ingen plan B. 

Vi skal bli legenda, det e høgd i stein.

Og her er selvfølgelig cupfinalelåta til Violet Road:

Inderlig forbannet, på grensen til lynings!

Med en bakgrunn fra realfag heier jeg på alle tiltak som er med på å øke interessen for realfag hos unge skoleelever. Når det i tillegg kan gjøres lystbetont blir det ikke stort bedre. I helga ble First Lego League (FLL) avviklet i Tromsø. I hele høst har skoleelever holdt på med prosjektet, både i skoletiden og på fritiden. De har bygget, programmert, forsket, dokumentert og laget presentasjonsmateriale. De har til og med laget filmer og underholdningsprogram.

FLL arrangeres av FIRST Scandinavia og formålet er å inspirere barn og unge til økt forståelse og interesse for realfag i hverdagen. Det er en kunnskapskonkurranse i flere deler. Hovedoppgaven er å bygge og programmere en Lego robot som kan forsere hindringer. Det skal forskes på en samfunnsaktuell utfordring. I tillegg må laget presentere og profilere sitt eget arbeid. Årets tema var Senior Solutions og de har forsket på hvordan eldre kan få en bedre hverdag og livskvalitet.

Jeg har selv ei datter på 10 år som deltok i helga. Team Dream gjorde en kjempeinnsats og kom seg til finalen. Der ble de slått av elevene som er ett år eldre. 7. trinnet til Borgtun trakk det lengste strået. Det er uansett strålende med en 2. plass i konkurransen, spesielt når de kom hjem med pokalen for beste underholdning i tillegg. Her finner du bilder fra arrangementet. Men det er ikke dette som får meg så inderlig forbannet.

Vinneren har kvalifisert seg til den skandinaviske finalen i Oslo 1. desember. Men når jeg to dager etterpå leser i avisen at de ikke har penger til å reise og at deltakelsen i finalen henger i en tynn tråd. Da blir jeg så inderlig forbannet! Dette gjelder en skole som altså ikke kan gi ungene svømmeundervisning fordi de ikke har penger til bussen. Bassenget er klart, ungene vil ha svømming og lærerne er klare til å undervise. Men penger til bussen? Nei, der stopper altså hele svømmeundervisningen.

Og så forventer man at de skal kunne bla opp 25.000 kroner på et øyeblikk? Hvor er logikken? Hvorfor er ikke reisepenger til den skandinaviske finalen en del av premien i den lokale turneringen? Jeg er i harnisk og helt på grensen til å være lynings. Her bor vi i mulighetenes landsdel, og vi skriker etter kompetent arbeidskraft. Her har vi en gruppe fremtidige ingeniører og så skal de stoppes av 25.000? I verdens rikeste land?

Hvis alt annet feiler så stiller jeg gladelig med 500 kr i kronerulling slik at 7. trinnet på Borgtun kommer seg til finalen i Oslo. Noen flere som blir med?

Når jeg blir stor...

I uka som gikk hadde jeg jubileum på jobb. Jeg har nemlig jobbet i bedriften i 7 år. Det er ikke mange av oss som i dag ser for oss en yrkeskarriere som resulterer i gullklokke etter 25 år. Nå skal det sies at jeg ikke går gjennom noen 7-års krise og heller ikke har planer om å bytte arbeidsgiver. Men noen gang lurer jeg likevel litt på hva jeg skal bli når jeg blir stor…

Når jeg var 10 år skulle jeg bli fisker, så klart. Det sa jeg til en journalist i Nordlys som hadde forvillet seg i land fra ferga, og det endte selvfølgelig som et stort avisoppslag med bilde og greier. Som 10-åring var jeg ubesudlet og naiv og skulle selvsagt aldri flytte fra øya mi. Men heldigvis kom jeg på bedre tanker etterhvert. Jeg føler meg likevel ikke sikker på at jeg kommer til å jobbe på samme sted helt til jeg blir pensjonist. Så noen ganger tillater jeg meg å kjenne etter om det kan finnes en gründer der inne i magen min et sted…

Det finnes så utrolig mange dyktige folk der ute. Og spesielt innenfor sosiale medier er det noen skikkelig rause sjeler som tar seg tid til å svare på spørsmål, de lytter nysgjerrig, de deler og de motiverer. Ei slik dame er Astrid Valen-Utvik. Et gammelt jungelord er at når Astrid taler, så lytter man… Som når hun i intervju med Dine Penger sier at man skal gjøre det man liker best, og resten kan man sette bort til andre. Og at det er mulig å tjene penger fra første dag med en god plan.

Og av og til, hender det at jeg tenker på å lage min egen arbeidsplass. Jeg har foreløpig satt opp tre krav:

1. Jeg skal tjene godt med penger.
2. Det skal være artig!
3. Jeg skal ha MacBook Air.

Når det gjelder selve forretningsideen og akkurat hva jeg skal tjene penger på, så er det på dette området planen er kommet litt kort. Det er omtrent på dette tidspunktet i planleggingen at gründerspiren i magen plutselig forsvinner. Og mens jeg venter på at den skal komme tilbake, spekulerer jeg litt på hva jeg er så god på at det kan generere en egen arbeidsplass…

Vet du hva du skal bli når du blir stor?

Tilbake til start...

Snart i mål, etter 19 km...
Foto: Thomas K. Føre

Jeg er lei. Jeg er pisse sur, og kan ikke få på meg joggeskoene fort nok. Det var så sinnsykt artig med halvmaraton i september, og jeg har bare lyst til å jogge mere. Men siden da har jeg bare vært på en liten joggetur. En eneste bitteliten en!

Kroppen er antakelig litt for tung til å hamre rundt på asfalt i nesten to og en halv time. I alle fall så protesterte bakfoten kraftig etterpå. Og så har det bare gått slag i slag med kroppslig forfall. Jeg klarte altså å tråkke over sånn omtrent på flat mark, mens jeg var på gåtur! Det er snart en måned siden. Men blåflekkene har etterhvert flyttet seg fra ankelen og utover. De er nå observert på tærne så jeg satser på at blåflekkene straks er helt ute av foten. Jeg klarer nå å gå på flatmark, men sliter enda med rotasjoner og ujevne underlag.

Og når hunden skiter, så skiter den i en haug! Legg til tre runder med oppkast på tre uker og jeg bør nå minst være motstandsdyktig mot alt fra Ebola til svartedauden. De siste månedene har ikke kroppen hatt overskudd eller vært kapabel til å tenke på trening. Og nerdemannen lurer på hvorfor jeg er så sur... Men snart, meget snart skal jeg ut!

Jeg kommer ikke bare til å være med i ypperste baktropp. Jeg må begynne helt på nytt. Men jeg gleder meg så sinnsykt! Jeg skal starte forsiktig med hyppige gåpauser, og veldig rolige joggeturer. Men jeg ser så vannvittig frem til intervaller, motbakker og turer som blir gradvis lenger. Og jeg skal igjen få være sammen med alle de supre folkene i Northern Runners! Og jeg skal smile hele veien! Første mål på vegen er Mørketidsløpet i januar. Bli med da!

Nå som elendighetens slør letter er jeg klar til å tenke fremover og sette meg nye mål. På pur trass har jeg meldt meg på halvmaraton Oslo Maraton i september 2013. Jupp der sa jeg det høyt! Og ikke nok med det. Da skal jeg være 5 kg lettere og satser på at det gjør at jeg ikke får sånne plagsomme etterdønninger. Noen som vil være med?