Bekjennelse fra baktroppen

Jeg har akkurat fullført en halvmaraton. Min tredje, faktisk. Jeg bør med det kunne kalle meg en rutinert halvmaratonløper. Mens andre perser og gjøre store steg i progresjonen så er ikke jeg i nærheten. Men det er kanskje sånn det blir når viljen er større enn evnen?

Hvis du er ute etter en løpehistorie som kan vise til store idrettslige bragder, bør du lese Thomas sin suksesshistorie fra hans helmaraton under Oslo Maraton. Hvis du vil høre mer om hvordan ei helt vanlig dame i sin beste alder klarte å karre seg gjennom halvmaraton med litt for tynt treningsgrunnlag, kan du lese videre.

Begge gangene jeg har løpt halvmaraton tidligere har jeg klart å klumse på meg en skade like etterpå slik at jeg har blitt satt ut på sidelinja i tre måneder. I fjor klarte jeg å tråkke over med brudd i ankelen og jeg kunne ikke begynne å jogge igjen før i februar. Da hadde jeg 8 måneder på å trene meg opp til det store målet som var halvmaraton i Oslo. Derfor har jeg vært tydelig på at jeg skulle skynde meg sakte for å unngå belastningsskader. Men kanskje hadde jeg ikke behøvd å ta det SÅ mye med ro?  

Jeg har etter hvert klart å få opp kondisjonen på et nivå der jeg har klart å jogge ei mil, veldig rolig, uten gåpauser. Jeg har også hatt økter der jeg har vært på lengre turer med gåpauser. Men jeg har kjent på at jeg ikke har hatt noe fart. Det har gått i sirup hele veien. I vår tenkte jeg at det ikke var så farlig da det var viktigere å få opp utholdenheten. Jeg hadde håpet at farten skulle kommer litt av seg selv. Men det skjedde ikke.  Siden i slutten av juli har jeg hatt ukentlige ”langturer” på ei mil eller mer. Men sangen som surret i hodet før start var ”hun er kretsmester i alt som er tungt og skal kastes langt”, og straks skal hun løpe halvmaraton.

Selfie med løperdronningen ved 15km.

Jeg hadde ingen ambisjon om å perse i Oslo. Sett i etterkant er det nesten på grensen til galskap å stille til start. Jeg hadde stresset hele uken før, jeg hadde sovet for lite, og tok meg stadig i å kjenne på at jeg ikke pustet ordentlig. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle lage meg en god opplevelse uansett hvordan det gikk underveis i løpet.  Løpet gikk lett og ledig i starten. Jeg holdt et litt raskere tempo enn jeg hadde planlagt den første timen. Jeg frydet meg over folkelivet langs løypa, fikk med meg musikken og syns det var helt fantastisk å være i gang. Passerte mila med godt humør. Så begynte det kjedelige strekket ut på industriområdet og havna. Ved vending der var det slutt. Helt slutt! Klokka viste 12 km. 9 km igjen til mål. Ja, ja. Jeg fant ut at jeg måtte vel klare å gå 9 km på 90 minutter og ville da være i mål på godt under 3 timer. Så da gikk jeg da. Og jogget bare rolig i nedoverbakkene. Folk lå strødd i løypa og fikk tilsyn og behandling. Å bryte løpet var ingen opsjon for meg. Og om ikke annet så er jeg stolt av å fullføre for egen maskin. Jeg dokumenterte løpet i tekst og bilder både på Facebook og Instagram underveis. Etter å ha fått masse oppmuntring og heiarop på det siste strekket før mål, danset jeg meg i mål. Med en ny halvmaratonskalp i beltet. Sluttiden ble 2:44.57. Jeg klarte altså sub 2:45 med god margin. H for halvmaraton, altså.

Ei uke etterpå er jeg glad for at jeg kjøpte nye joggesko som er en størrelse større enn i fjor. Da har jeg plass til både innleggssåler og tær og dermed har jeg klart å unngå blåtær denne gangen. Ellers har jeg ei sårskorpe etter gnagsår midt på ryggen! Jeg er øm i skinnet der armer og kropp har gnisset mot hverandre. Og venstre bakfot, fra ankel og opp til rompa er rett og slett litt for kort. Jeg kjenner på kroppen og har brukt hele uka på restitusjon. Det skal jeg gjøre enda noen dager. Og om litt er jeg klar for nye løpeeventyr.

En drøy km før mål, og like glad. Foto: Thomas Føre

Om jeg skal gjøre det igjen? Ja, det frister. Men neste gang må jeg være lettere i kroppen. Det får være første veg på målet. Klubbturen med Northern Runners neste år går til Trondheim Maraton, og det forundrer meg ikke om jeg står på start til halvmaraton der også. Om ikke annet så viser jeg med dette at når jeg kan komme meg gjennom halvmaraton, så er det håp for alle. Med en liten porsjon galskap, mye vilje og massevis av løpeglede er det fullt mulig å få en god opplevelse også.

H for halvmaraton

Motvind, regn og 5km til bilen.

Hvordan i helv... havnet jeg her? Siste ordentlige langtur før Oslo Maraton. Det blåser sterk motvind, det regner, og det er 5 km igjen til bilen. Hodet er lei og beina sliten. Halvmaraton i Oslo? Galskap!

Jeg deltok på halvmaraton i Oslo Maraton i fjor høst. For et eventyr, for en utrolig lykkefølelse av å fullføre, og for en fantastisk artig fest etterpå! Dette ville jeg gjøre igjen og før jeg ante ordet av det var jeg allerede påmeldt til årets løp. Jeg var på veg til mitt livs form (i alle fall i nyere tid), og gledet meg vilt til en god treningsperiode i høstens mulm og mørke sammen med det fantastiske løpenettverket i Northern Runners. Men så klumset jeg det til med et spektakulært overtråkk med brudd i ankelen som resultat. Planlagte treningsøkter og forventet formstigning ble byttet ut med krykker, sofa og særdeles lite alternativ trening.

I slutten av januar prøvde jeg meg på min første forsiktige joggetur. I motvind på Kvaløyvegen trillet tårene og jeg er ikke helt sikker på om det var på grunn av den kalde og sure motvinden eller rett og slett av pur glede. I fjor var jeg så sikker på at jeg skulle klare å fullføre og blogget regelmessig på min veg til halvmaraton. I år har jeg vært mer usikker på om jeg kom til å klare å stille til start, eller om jeg måtte bite i det sure eplet og bytte distanse til mila.

8 måneders treningsgrunnlag med treninger to ganger i uken er ikke all verden. Jeg har dratt på meg noen kilo ekstra som heller ikke er noen fordel. Jeg har klart å få på plass et passelig grunnlag for kondisjon, men har ikke klart å få opp farten. Jeg har per i dag tre hastigheter når jeg er på ute på tur med joggesko på: Rolig jogging, gange når jeg trenger pauser og i oppoverbakker, og 50 m sluttspurt!

Men jeg har bestemt meg. Jeg er naiv og ukuelig optimist og stiller til start. Med selvinnsikt skjønner jeg at jeg må justere ambisjonen til et realistisk nivå. Jeg har nye sko, nytt løpeskjørt og skal finne en fin gave til meg selv for å feire når jeg har fullført. Det blir ingen pers, men med godt vær og god innstilling så skal jeg få en flott tur i Oslos gater. Og jeg skal rekke festen!

Ett skritt frem og to tilbake...

Jeg har brukt ett år på å trene meg tilbake etter et kraftig overtråkk i fjor høst. Da er det ekstra ergelig at akkurat når jeg begynner å komme ovenpå, så er jeg maksimalt uheldig.

Så lykkelig blir man over å perse.

I fjor høst tråkket jeg kraftig over. Det gikk tre måneder før jeg kunne begynne å jogge igjen, og jeg brukte 9 måneder på å trene meg opp til å fullføre halvmaraton under Oslo Maraton. Som siste aktivitet i løpesesongen hadde Northern Runners klubbmesterskap på 1500 m. Jeg klarte å perse med god margin. 23 sekunder bedre enn i fjor og jeg var så utrolig fornøyd. Endelig var jeg tilbake på samme nivå som i fjor, løpeturene gikk som en lek og alt føltes bra. 

Jeg har vært veldig bevisst på å skynde meg langsomt. Øke treningen gradvis, og holde igjen sånn at jeg unngår belastningsskader. Satt meg realistiske mål som jeg kunne nå underveis. Og jeg har klart å følge planen.

Den kulen skal ikke være der.

Men så klarte jeg å tråkke over på nytt. Det var ikke med i planen. Om ikke annet så kan vi si at det var et spektakulært overtråkk. På trening, helt på slutten av oppvarmingen skulle jeg bare ta et siste raskt drag. Så i relativt god fart, tråkket jeg på asfaltkanten og det fantes ikke tvil om at jeg hadde tråkket over igjen. Ekstra kjedelig at det var samme fot som i fjor. Min første tanke var at nå kommer jeg til å legge på meg 5 kg igjen. Den neste tanken var at nå tar det ett år før jeg er ordentlig tilbake igjen. Og sånn i etterpåklokskapens navn var det kanskje ikke spesielt lurt å halte de to kilometrene tilbake til parkeringsplassen. Men sånn er det når man er litt sta, klarte å trå sånn passelig på foten, og ikke ville ødelegge treningen for de andre.

Alternativ trening og planking.

Når jeg ble kald stivnet foten og det var ikke mulig å gå på den. Neste dag var det bare å komme seg til lege og røntgen. Jeg regnet med at de bare skulle sende meg hjem og si at det ville bli bedre om en stund. Jeg hadde i alle fall ikke regnet med at det var brudd i ankelen, krykkeliv i fire uker og aircast i 6 uker! Blir ikke mye høyhælte pumps på meg på årets julebord for å si det sånn.

Jeg er elendig på alternativ trening, men noen uker på krykker gir ufrivillig styrketrening. Jeg har også satt mål om å klare 10 minutter planking på knærne før jul. Så langt har jeg passert 8 minutter, men det skal sies at planking på knær er utrolig mye lettere enn på tærne. Håper å kunne jogge forsiktig i løpet av januar, og da starter opptreningen. Jeg har gjort det før og vet hva som skal til. 

Og jada, jeg er påmeldt halvmaraton til neste år også…

Tilbake til start...

Snart i mål, etter 19 km...
Foto: Thomas K. Føre

Jeg er lei. Jeg er pisse sur, og kan ikke få på meg joggeskoene fort nok. Det var så sinnsykt artig med halvmaraton i september, og jeg har bare lyst til å jogge mere. Men siden da har jeg bare vært på en liten joggetur. En eneste bitteliten en!

Kroppen er antakelig litt for tung til å hamre rundt på asfalt i nesten to og en halv time. I alle fall så protesterte bakfoten kraftig etterpå. Og så har det bare gått slag i slag med kroppslig forfall. Jeg klarte altså å tråkke over sånn omtrent på flat mark, mens jeg var på gåtur! Det er snart en måned siden. Men blåflekkene har etterhvert flyttet seg fra ankelen og utover. De er nå observert på tærne så jeg satser på at blåflekkene straks er helt ute av foten. Jeg klarer nå å gå på flatmark, men sliter enda med rotasjoner og ujevne underlag.

Og når hunden skiter, så skiter den i en haug! Legg til tre runder med oppkast på tre uker og jeg bør nå minst være motstandsdyktig mot alt fra Ebola til svartedauden. De siste månedene har ikke kroppen hatt overskudd eller vært kapabel til å tenke på trening. Og nerdemannen lurer på hvorfor jeg er så sur... Men snart, meget snart skal jeg ut!

Jeg kommer ikke bare til å være med i ypperste baktropp. Jeg må begynne helt på nytt. Men jeg gleder meg så sinnsykt! Jeg skal starte forsiktig med hyppige gåpauser, og veldig rolige joggeturer. Men jeg ser så vannvittig frem til intervaller, motbakker og turer som blir gradvis lenger. Og jeg skal igjen få være sammen med alle de supre folkene i Northern Runners! Og jeg skal smile hele veien! Første mål på vegen er Mørketidsløpet i januar. Bli med da!

Nå som elendighetens slør letter er jeg klar til å tenke fremover og sette meg nye mål. På pur trass har jeg meldt meg på halvmaraton Oslo Maraton i september 2013. Jupp der sa jeg det høyt! Og ikke nok med det. Da skal jeg være 5 kg lettere og satser på at det gjør at jeg ikke får sånne plagsomme etterdønninger. Noen som vil være med?