Den elendige reperasjonsalderen...

Jeg har i mange år trent jevnt og trutt. Ikke så mye, og ikke så hardt, men sånn omtrent to ganger i uka. Jeg har tasset rundt på SATS, og deltatt på gruppetimer. Jeg syns ikke det så morsomt å trene alene, og syns i alle fall ikke noe om å presse meg selv til det ytterste sånn helt for meg selv. Så jeg har hoppet opp på ustabile brett, jeg har vrikket rundt så godt som jeg klarte på zumba, jeg har løftet ei og anna vekt når instruktøren har sagt det. Men jeg har aldri vært skadet. Sånn bortsett fra ei legghøne i 1988! Og det skjedde ikke på SATS.

I vår tok jeg pause fra SATS. Jeg har nemlig funnet ut at jeg syns det er deilig å jogge. Det kan jeg gjøre alene, men det er enda morsommere sammen med det übersosiale løpernettverket i Northern Runners. Jeg kan ta de rolige turene alene, og så kan jeg ta bakkeintervallene sammen med de andre. Jeg har vist at jeg kan løpe til jeg spyr i konkurranser, og det selv om jeg bare konkurrerer mot meg selv.

Frossen potetmos kan også brukes til å ise ned ankelen.

Men så kom skadene. Nå er jeg ikke den som er verst plaget med skader så på en måte er jeg bare utrolig surkete. Merker jo det når venninnegjengen samles så beveger vi oss stadig oftere på tema som henger sammen med kroppens fysiske forfall. Vi er rett og slett kommet i reparasjonsalderen! Men det er så ufattelig kjedelig å ta pauser fra trening når man er i godt driv. Når alt man vil er å ta en joggetur, og så må man vente på at kroppen skal bli klar, liksom? Her er det en logisk brist av dimensjoner.

I juni hadde jeg mine første kjenninger på at kroppen kanskje protesterer litt på joggingen. Det gikk heldigvis over. Så klarte jeg målet om mila på timen i august. Og jammen klarte jeg ikke å imponere meg selv med å fullføre halvmaraton i september. Det var en så positiv opplevelse at hodet er kjempeklar for å gjøre det igjen. Men så var det kroppen da. Har fått en lei etterdønning i leggen som gjør at jogging ikke er aktuelt på noen uker. Men jeg kan jo gå, og å gå motbakkeintervaller i en drøy bakke er jo supereffektivt. Joda, ideen var kjempegod – i teorien! I praksis, not so much! Jeg klarte altså å klumse det sånn til at jeg gikk på en skikkelig overtråkk. Så da ligger jeg her, med foten høyt og en skikkelig Donald Duck-kul på ankelen. Trøsten er at det går vel over, og om ikke annet så får i alle fall leggen hvile en uke eller to til, og da kan jeg vel komme sterkt tilbake? Alternativ trening, sier du? Jada, jeg hører folk prater om det. Men jeg er så dårlig på alternativ trening at det nesten krever et eget blogginnlegg.

Mitt første jobbintervju...

Etter et raid i klesskapet i barndomshjemmet kom jeg over et skikkelig snasent antrekk. Not! Ikke bare er det fra tidlig på nittitallet, men det kommer med en historie. Dette var utrolig nok antrekket jeg valgte på mitt første jobbintervju. Legg til ei rød tykk strømpebukse og noen trasige sorte sko. Og hvis du mener at dette umulig kunne gå bra, så har du helt rett! Men om ikke annet så ble dette en episode jeg lærte mye av.

Jeg var helt nyutdannet, og hadde ingen anelse om hva som egentlig skjer på et jobbintervju. Dette var så langt tilbake at man ikke bare kunne google seg til informasjon heller. Jeeezees, jeg innser at jeg stammer fra huleboertiden- minst. Men siden jeg ikke visste hva jeg kunne forvente meg på intervjuet, så hadde jeg heller ikke forberedt meg. Og selv om antrekket mitt ikke ga meg noen plusspoeng i starten, så var det min egen manglende forberedelse og totale bortkommenhet som gjorde at jeg ikke var i nærheten av å få den jobben.

Dette var 1993. Arbeidsledigheten i Norge var på omtrent 10 prosent. Det betyr at det var mange dyktige mennesker som kjempet om de samme jobbene. Jeg kan bare beklage at jeg kastet bort en time av tiden til han som intervjuet meg. Men trøsten er at jeg fikk en lærepenge som jeg har tatt med meg hele vegen i mitt profesjonelle liv.

Jeg har siden da vært i mange intervjusituasjoner, på begge sider av bordet. Når man blir intervjuet er det viktig å stille forberedt. Man må vite hvorfor man vil ha denne jobben, hvorfor arbeidsgiveren er interessant og hva man kan tilføre. Som intervjuer er jeg mest opptatt av å få et mest mulig korrekt bilde av personen. Stemmer inntrykket fra søknad og CV med det personen viser på intervjuet? Kan kandidaten utføre oppgavene, passe inn sammen med resten av teamet og tilføre det lille ekstra?

Hva bør så kandidaten ha på seg? Antrekket spiller faktisk ingen rolle, så lenge det er alminnelig pent. Men du ønsker kanskje at fokus holdes på din personlighet og det du sier, og ikke bare på antrekket? Da kan det være greit å holde seg til nøytrale farger, enkle snitt og ikke gå helt bananas med tilbehør.

Har du noen gang gjort en skikkelig bommert med antrekk?