Den elendige reperasjonsalderen...

Jeg har i mange år trent jevnt og trutt. Ikke så mye, og ikke så hardt, men sånn omtrent to ganger i uka. Jeg har tasset rundt på SATS, og deltatt på gruppetimer. Jeg syns ikke det så morsomt å trene alene, og syns i alle fall ikke noe om å presse meg selv til det ytterste sånn helt for meg selv. Så jeg har hoppet opp på ustabile brett, jeg har vrikket rundt så godt som jeg klarte på zumba, jeg har løftet ei og anna vekt når instruktøren har sagt det. Men jeg har aldri vært skadet. Sånn bortsett fra ei legghøne i 1988! Og det skjedde ikke på SATS.

I vår tok jeg pause fra SATS. Jeg har nemlig funnet ut at jeg syns det er deilig å jogge. Det kan jeg gjøre alene, men det er enda morsommere sammen med det übersosiale løpernettverket i Northern Runners. Jeg kan ta de rolige turene alene, og så kan jeg ta bakkeintervallene sammen med de andre. Jeg har vist at jeg kan løpe til jeg spyr i konkurranser, og det selv om jeg bare konkurrerer mot meg selv.

Frossen potetmos kan også brukes til å ise ned ankelen.

Men så kom skadene. Nå er jeg ikke den som er verst plaget med skader så på en måte er jeg bare utrolig surkete. Merker jo det når venninnegjengen samles så beveger vi oss stadig oftere på tema som henger sammen med kroppens fysiske forfall. Vi er rett og slett kommet i reparasjonsalderen! Men det er så ufattelig kjedelig å ta pauser fra trening når man er i godt driv. Når alt man vil er å ta en joggetur, og så må man vente på at kroppen skal bli klar, liksom? Her er det en logisk brist av dimensjoner.

I juni hadde jeg mine første kjenninger på at kroppen kanskje protesterer litt på joggingen. Det gikk heldigvis over. Så klarte jeg målet om mila på timen i august. Og jammen klarte jeg ikke å imponere meg selv med å fullføre halvmaraton i september. Det var en så positiv opplevelse at hodet er kjempeklar for å gjøre det igjen. Men så var det kroppen da. Har fått en lei etterdønning i leggen som gjør at jogging ikke er aktuelt på noen uker. Men jeg kan jo gå, og å gå motbakkeintervaller i en drøy bakke er jo supereffektivt. Joda, ideen var kjempegod – i teorien! I praksis, not so much! Jeg klarte altså å klumse det sånn til at jeg gikk på en skikkelig overtråkk. Så da ligger jeg her, med foten høyt og en skikkelig Donald Duck-kul på ankelen. Trøsten er at det går vel over, og om ikke annet så får i alle fall leggen hvile en uke eller to til, og da kan jeg vel komme sterkt tilbake? Alternativ trening, sier du? Jada, jeg hører folk prater om det. Men jeg er så dårlig på alternativ trening at det nesten krever et eget blogginnlegg.