lørdag 20. desember 2014

Gledelig jul!

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 20. desember 2014. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.
Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Det er fire dager igjen til julaften. Selv om at jeg har vist om denne dagen i et år så kommer julekvelden rett på kjerringa. Folk stresser rundt for å kjøpe gaver vi ikke behøver og haugevis av mat vi ikke kommer til å klare å spise opp. Mye på grunn av sterke tradisjoner og forventninger. Man kødder da virkelig ikke med juletradisjonene!

I løpet av dagen vil handelsstanden gni seg i hendene og vi vil nok få en ny rekord i antall betalinger med kort på en time. Og mens vi raser rundt med rødglødende betalingskort og handlelister lange som et vondt år, stresser vi. Og leter etter parkeringsplass. 22. desember er den store bulkedagen. Faktisk skjer det 76 % flere uhell denne dagen enn ellers, selv om de fleste er av mindre alvorlig art. Må det virkelig være sånn?

Jeg har bestemt meg for å la være å stresse til jul. Det betyr at jeg må skyve unna alt som heter dårlig samvittighet for det jeg ikke får gjort. Men hvem er det egentlig som setter forventningsnivået til hva som skal gjøres? Da jeg konkluderte med at det er det jeg som bestemmer, ble alt så mye enklere.

Det blir definitivt ikke sju sorter til jul. Jeg er heldig og får verdens beste lefser fra tantene i julegave. Jula er full av mattradisjoner som involverer uante mengder med pålegg. Røyka laks, julesild, lammerull, juleskinke, saltkjøttlår og fenalår. For å prøve å få spist opp mest mulig av all den gode maten vi kjøper holder jeg bakingen til et lavnivå. Derfor prioriteres det å bake grove brød og julebrød. Men jeg kjenner allerede nå at jeg gleder meg til knekkebrød med brunost i januar.

Jeg elsker å få julekort i posten. Gjerne med bilder av de jeg ikke har sett på lenge. Og kanskje en liten personlig hilsen. I år har jeg ikke skrevet et eneste julekort. Når man utleverer seg selv på sosiale medier hele tiden ser jeg ikke helt behovet for å skrive julebrev om hva som har skjedd det siste året. Men det er klart at samvittigheten stikker litt når jeg tenker på tante Petra i Ålesund som er 93 år og onkel Arvid i Bergen på 81 som helt sikkert ville satt pris på et bilde av familien og noen gode ord. Kanskje klarer å jeg få skrevet noen ord i romjula, men jeg lar meg ikke stresse av noen julekort.

Med pinnekjøttet i hus så kan jula bare komme. Huset er sånn passelig rent etter fredagsvasken før jul. Jeg innser at det ikke ble noen rundvask i år heller. Ikke har jeg vasket alle kjøkkenskuffene heller. Men jeg kan vel alltids sette ei skål med grønnsåpe under sofaen for lukten sin del? Julegardiner har jeg ikke, men det må da holde med noe av den julepynten som er samlet gjennom mange år? Hvis jeg sper på litt med noen svibler, julestjerner og amaryllis så får det være mer enn nok.

Den juletradisjonen jeg setter aller mest pris på er når vi går på kirkegården på selve julaften og tenner lys. Min egen nærmeste familie ligger på en annen kirkegård, men jeg bruker stunden til å sende gode og varme tanker om mine kjære og tenner mentale lys på deres graver. Etter besøket på kirkegården drar vi hjem og kler oss om mens pinnekjøttlukta brer seg i huset og gir forventninger om det som skal komme.

Heldig er jeg som kan sitte i stua og høre på peisen som knitrer, være sammen med mine kjære og være uendelig trygg. Så får det være at jeg ikke husker hvordan det er å være sulten. Det går heldigvis over. En gang til neste år er blir jeg nok sulten igjen.

Med dette ønsker jeg en riktig gledelig og stressfri jul.

fredag 21. november 2014

Barbie som dataingeniør

Jeg har latt meg provosere. Igjen! Jeg har dratt rødstrømpene langt over knærne og er klar til kamp. Denne gangen mot Barbie. Ja, du vet Barbie-dukka. Og det har ingenting å gjøre med at hun er fullstendig uproporsjonert i vitale mål i forhold til et vanlig menneske.

Da jeg var liten hadde jeg også ei eneste Barbie-dukke. Det var den fineste dukka jeg hadde. Men etter hvert led også hun samme skjebne som de andre dukkene mine; hun fikk nemlig en meget ukledelig sveis laget med ivrige barnehender og ei ukvass saks. Spol 30 år frem i tid og min egen datter kan kjøre fullt Barbie-show med et 20-talls dukker. Og hest, og sportsbil, og fly og dyreklinikk. Men for all del, det er mye sosial adferd som utvikles gjennom lek med dukker. Og jeg har ingenting i mot selve dukka. 

Mattel, de som produserer dukkene og tilbehøret, lager selvsagt også historier om Barbie. Alle som har vært i nærheten av jentebarn de siste årene vet at de lager filmer, tegneserier, bøker og spill. Og det er her problemet ligger. Det er greit med de historiene ungene finner på selv gjennom lek. Men når Mattel lager historier der Barbie ikke liker matematikk for det er så vanskelig, da koker det litt over hos meg. Dette er en historie fra virkeligheten. Fra et Barbie-blad med tegneserier, som 5-åringen hadde valgt i butikken, sikkert på grunn av en helt ubrukelig plastleke som fulgte med.

Her har altså Mattel alle muligheter til å gjøre Barbie til en god rollemodell for unge jenter. Ved å vise at jenter kan og jenter vil. De har nå laget en serie bøker kalt Barbie I can be… Tidligere tema viser at Barbie både kan være president og idrettsstjerne. Selvsagt ulastelig antrukket hele veien. Denne uken har de fått masse oppmerksomhet for ei bok der Barbie kan være dataingeniør. Problemet med denne boka er bare at Barbie ikke er noen ingeniør. Hun er avhengig av å ha to gutter til å gjøre programmeringen. I boka har hun idéen til et dataspill, men trenger altså hjelp til å få laget spillet. Nå er det nok! Det hadde kanskje vært greit hvis boka var om at Barbie kunne vært en designer. Og at hun hadde noen andre venninner som programmerte for henne. Men det blir helt misvisende når tittelen på boka viser til at Barbie kan være ingeniør, men at hun styrer unna alt som er teknisk. Det hele får et anti-#likeagirl preg, og det er det som provoserer meg.

Samtidig ser vi at jenteandelen for de som studerer informatikk på Universitetet i Tromsø er på et lavnivå. I år er det to damer som er uteksaminert på Master-nivå. Før det var det 8 år siden sist! Det sier meg at nettverk som Girl Geeks er helt nødvendig for å vise jenter at det faktisk finnes kvinnelige ingeniører og teknologientusiaster.

Jeg er dame, teknologientusiast, girl geek og sivilingeniør i informatikk. Det er jeg stolt av. Så får det heller være at jeg ikke helt har proporsjonene til Barbie på plass. Det lever jeg helt fint med.

PS: I går ble boka Barbie I can be a computer engineer trukket fra markedet.

Her er linker til noen saker fra The Guardian om saken:


lørdag 8. november 2014

Uhørt: Raushetens tid

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 8. november 2014. Utrolig stor stas at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. 
Illustrasjon: Odd Klaudiussen

En av bøkene som har gjort størst inntrykk på meg er ”Raushetens tid” og er skrevet av Kathrine Aspaas. Hun tok utgangspunkt i forskning, næringsliv og private erfaringer og konkluderte med følgende: ”Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.”

Det krever mot å våge åpenheten. Dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for organisasjoner. Alt må ikke være perfekt hele tiden, og det er fryktelig vanskelig å tro på et glansbilde. Det er nemlig menneskelig å feile. Vi gjør alle feil gjennom livet, og det er fullt mulig å komme styrket ut etter et feiltrinn. Å gjøre feil kan til og med være med på å øke anseelsen. Hvordan vi håndterer et feilgrep er med på å påvirke utfallet. Det finnes et eget ord for dette, feiltastisk. Å være feiltastisk betyr å kombinere ærlighet rundt egne feil med vilje til å holdes ansvarlig. Man skyver ikke skylden over på noen andre. På en ydmyk og vennlig måte innrømmer man skyld og tar ansvar. Når jeg tabber meg ut, innser det og lærer av det, da er jeg feiltastisk.

Tør du å løfte fram andre? For meg handler det mye om tillitt. Det å gå god for noen. Det å ville andre vel. Det å anerkjenne at det finnes utrolig mange dyktige mennesker der ute. Som er mye bedre enn meg. Mange ganger er det lettere å se på andre som en trussel. En trussel som utfordrer min posisjon, kompetanse eller makt. Jeg velger å prøve og se litt større på det. Hva om vi jobber sammen for å nå et større mål? Da vil jeg helst være omgitt av personer som er bedre enn meg.

Raushetens tid er et begrep som jeg har adoptert og som jeg forsøker å etterleve så godt jeg kan. Men hva betyr det sånn egentlig? Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å engasjere meg, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. Jeg ønsker å løfte fram andre. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Jeg er nok også over gjennomsnittet interessert i, og opptatt av sosiale medier. Jeg bruker mye tid på facebook, twitter og instagram. Altfor mye i følge min mann. Det handler ikke om å samle likes og å få oppmerksomhet. Den viktigste grunnen er at på sosiale medier er det veldig mange som gir av seg selv og er raus. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom sosiale medier som jeg setter umåtelig stor pris på. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, gjennom sosiale medier. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng.

I sosiale medier må man gjøre seg fortjent til tillit. Det er overhodet ikke nødvendig å dele absolutt alt i livet sitt, eller fortelle om alle feiltastiske opplevelser. Men det er mulig å gi av seg selv på en konstruktiv måte. Det er mulig å vise omtanke ved å ta seg tid til å engasjere seg i saker som betyr noe, og man kan vise raushet ved å trekke frem gode prestasjoner og behandle folk med respekt. Også når man ikke er enig.

Å vise omtanke kan gjøres på uendelig mange måter. Og det beste av alt, omtanke kan øke verdi. Det gjelder både på det personlige plan og bunnlinja til en bedrift. Velkommen til raushetens tid.

lørdag 4. oktober 2014

Feminist. Jeg?

Dette innlegget er min debut som spaltist i avisa, og stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 4. oktober 2014. Men det beste er at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. Det er til å bli "heilt jøger" av. 


Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Skuespiller Emma Watson holdt en følelsesladd tale i FN nylig. Talen har gått sin seiersgang i sosiale medier og handler om at feminisme ikke bare er en jobb for damer. Det er like mye en jobb for menn. Det finnes store ubalanser i verden rundt kjønn og egen bestemmelsesrett. Hvem ønsker vel ikke det beste for sine døtre, søstre og mødre?

Emma Watson er utnevt som FN-ambassadør og jobber for likhet mellom kjønn, der også menn skal engasjeres i arbeidet. Hun avsluttet talen sin med å spørre: Hvis ikke jeg skal gjøre det, hvem da? Hvis vi ikke gjør det nå, når da? Det utsagnet traff meg midt i planeten. Det er enkelt å sitte i vår del av verden der vi sliter med typiske i-landsproblemer som hvor mange uker far skal ha som lovbestemt fødselspermisjon, og diskuterer hvordan vi kan øke kvinneandelen blant foredragsholdere på konferanser. De aller fleste av oss tenker at det er helt på sin plass at jenter kan ta sine egne valg med tanke på utdanning, hvem de vil gifte seg med, og bestemme over sin egen kropp.

Og for all del, i de aller fleste sammenhenger har vi ikke noe å klage over. Norge blir stadig kåret til et av verdens mest likestilte land. Vi ser på det som en helt naturlig ting at kvinner og menn får samme lønn for samme jobb. Det er faktisk lovbestemt, og alt annet anses som diskriminering. Her har kvinneforkjempere gått opp løypa i lang tid.

Norske kvinner fikk stemmerett i 1913, og nye barrierer blir stadig brutt. Som da Turi Widerøe ble landets første kvinnelige trafikkflyver. Og Gro Harlem Brundtland ble første kvinnelige statsminister. I dag har vi et sterkt trekløver med kvinnelig statsminister, finansminister og forsvarsminister. Det syns jeg jammen er ganske tøft. Mange har jobbet hardt for at vi som anser oss som kvinner i tiden og forventer effektivitet kommer til dekket bord.

Realitetene viser oss at det enda er en veg å gå. I gjennomsnitt tjener kvinner 88 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Det har nok mest med å gjøre at menn og kvinner velger ulike veier inn i yrkeslivet. I tillegg er det flere kvinner som jobber deltid samtidig som menn har flere tillegg og overtidsbetaling.

Hvis man ser på en videre definisjon av økonomisk makt er bildet adskillig mer skjevfordelt. Det er bare 17 prosent kvinner i styrene til private aksjeselskaper. Få kvinner er styreledere og i landets største selskap finner du 95 prosent menn i topplederstillingene. Av de som starter aksjeselskaper eller allmennaksjeselskap er det bare 18 prosent kvinner. Og av de som eier aksjer er 74 prosent menn og 26 prosent kvinner. Menn betalte nesten 70 prosent av samlet formueskatt. Jeg konkluderer med at vi ikke er helt likestilt når det kommer til økonomisk makt.

Er jeg en feminist? Altså, du finner ikke meg med røde strømper og gående i først i et 8. mars-tog. Men syns jeg at jenter skal få akkurat de samme mulighetene som gutter? Selvsagt. Syns jeg at jenter er like dyktige som gutter? Absolutt. Tror jeg at jenter har dårligere lederegenskaper enn gutter? Aldri i livet. Hvis jeg kan heie litt ekstra for at jenter, og damer, for den saks skyld, skal komme seg opp og frem her i livet, så syns jeg det er fantastisk. Hvis det kan bidra til at den økonomiske maktbalansen mellom kjønn utjevnes, så tror jeg inderlig at det vil gjøre verden bedre. Hvis det er dette som er feminisme, så er jeg definitivt en feminist.

If not me, who? If not now, when?


søndag 28. september 2014

Bekjennelse fra baktroppen

Jeg har akkurat fullført en halvmaraton. Min tredje, faktisk. Jeg bør med det kunne kalle meg en rutinert halvmaratonløper. Mens andre perser og gjøre store steg i progresjonen så er ikke jeg i nærheten. Men det er kanskje sånn det blir når viljen er større enn evnen?

Hvis du er ute etter en løpehistorie som kan vise til store idrettslige bragder, bør du lese Thomas sin suksesshistorie fra hans helmaraton under Oslo Maraton. Hvis du vil høre mer om hvordan ei helt vanlig dame i sin beste alder klarte å karre seg gjennom halvmaraton med litt for tynt treningsgrunnlag, kan du lese videre.

Begge gangene jeg har løpt halvmaraton tidligere har jeg klart å klumse på meg en skade like etterpå slik at jeg har blitt satt ut på sidelinja i tre måneder. I fjor klarte jeg å tråkke over med brudd i ankelen og jeg kunne ikke begynne å jogge igjen før i februar. Da hadde jeg 8 måneder på å trene meg opp til det store målet som var halvmaraton i Oslo. Derfor har jeg vært tydelig på at jeg skulle skynde meg sakte for å unngå belastningsskader. Men kanskje hadde jeg ikke behøvd å ta det SÅ mye med ro?  

Jeg har etter hvert klart å få opp kondisjonen på et nivå der jeg har klart å jogge ei mil, veldig rolig, uten gåpauser. Jeg har også hatt økter der jeg har vært på lengre turer med gåpauser. Men jeg har kjent på at jeg ikke har hatt noe fart. Det har gått i sirup hele veien. I vår tenkte jeg at det ikke var så farlig da det var viktigere å få opp utholdenheten. Jeg hadde håpet at farten skulle kommer litt av seg selv. Men det skjedde ikke.  Siden i slutten av juli har jeg hatt ukentlige ”langturer” på ei mil eller mer. Men sangen som surret i hodet før start var ”hun er kretsmester i alt som er tungt og skal kastes langt”, og straks skal hun løpe halvmaraton.

Selfie med løperdronningen ved 15km.
Jeg hadde ingen ambisjon om å perse i Oslo. Sett i etterkant er det nesten på grensen til galskap å stille til start. Jeg hadde stresset hele uken før, jeg hadde sovet for lite, og tok meg stadig i å kjenne på at jeg ikke pustet ordentlig. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle lage meg en god opplevelse uansett hvordan det gikk underveis i løpet.  Løpet gikk lett og ledig i starten. Jeg holdt et litt raskere tempo enn jeg hadde planlagt den første timen. Jeg frydet meg over folkelivet langs løypa, fikk med meg musikken og syns det var helt fantastisk å være i gang. Passerte mila med godt humør. Så begynte det kjedelige strekket ut på industriområdet og havna. Ved vending der var det slutt. Helt slutt! Klokka viste 12 km. 9 km igjen til mål. Ja, ja. Jeg fant ut at jeg måtte vel klare å gå 9 km på 90 minutter og ville da være i mål på godt under 3 timer. Så da gikk jeg da. Og jogget bare rolig i nedoverbakkene. Folk lå strødd i løypa og fikk tilsyn og behandling. Å bryte løpet var ingen opsjon for meg. Og om ikke annet så er jeg stolt av å fullføre for egen maskin. Jeg dokumenterte løpet i tekst og bilder både på Facebook og Instagram underveis. Etter å ha fått masse oppmuntring og heiarop på det siste strekket før mål, danset jeg meg i mål. Med en ny halvmaratonskalp i beltet. Sluttiden ble 2:44.57. Jeg klarte altså sub 2:45 med god margin. H for halvmaraton, altså.

Ei uke etterpå er jeg glad for at jeg kjøpte nye joggesko som er en størrelse større enn i fjor. Da har jeg plass til både innleggssåler og tær og dermed har jeg klart å unngå blåtær denne gangen. Ellers har jeg ei sårskorpe etter gnagsår midt på ryggen! Jeg er øm i skinnet der armer og kropp har gnisset mot hverandre. Og venstre bakfot, fra ankel og opp til rompa er rett og slett litt for kort. Jeg kjenner på kroppen og har brukt hele uka på restitusjon. Det skal jeg gjøre enda noen dager. Og om litt er jeg klar for nye løpeeventyr.

En drøy km før mål, og like glad. Foto: Thomas Føre
Om jeg skal gjøre det igjen? Ja, det frister. Men neste gang må jeg være lettere i kroppen. Det får være første veg på målet. Klubbturen med Northern Runners neste år går til Trondheim Maraton, og det forundrer meg ikke om jeg står på start til halvmaraton der også. Om ikke annet så viser jeg med dette at når jeg kan komme meg gjennom halvmaraton, så er det håp for alle. Med en liten porsjon galskap, mye vilje og massevis av løpeglede er det fullt mulig å få en god opplevelse også.

søndag 7. september 2014

H for halvmaraton


Motvind, regn og 5km til bilen.

Hvordan i helv... havnet jeg her? Siste ordentlige langtur før Oslo Maraton. Det blåser sterk motvind, det regner, og det er 5 km igjen til bilen. Hodet er lei og beina sliten. Halvmaraton i Oslo? Galskap!



Jeg deltok på halvmaraton i Oslo Maraton i fjor høst. For et eventyr, for en utrolig lykkefølelse av å fullføre, og for en fantastisk artig fest etterpå! Dette ville jeg gjøre igjen og før jeg ante ordet av det var jeg allerede påmeldt til årets løp. Jeg var på veg til mitt livs form (i alle fall i nyere tid), og gledet meg vilt til en god treningsperiode i høstens mulm og mørke sammen med det fantastiske løpenettverket i Northern Runners. Men så klumset jeg det til med et spektakulært overtråkk med brudd i ankelen som resultat. Planlagte treningsøkter og forventet formstigning ble byttet ut med krykker, sofa og særdeles lite alternativ trening.

I slutten av januar prøvde jeg meg på min første forsiktige joggetur. I motvind på Kvaløyvegen trillet tårene og jeg er ikke helt sikker på om det var på grunn av den kalde og sure motvinden eller rett og slett av pur glede. I fjor var jeg så sikker på at jeg skulle klare å fullføre og blogget regelmessig på min veg til halvmaraton. I år har jeg vært mer usikker på om jeg kom til å klare å stille til start, eller om jeg måtte bite i det sure eplet og bytte distanse til mila.

8 måneders treningsgrunnlag med treninger to ganger i uken er ikke all verden. Jeg har dratt på meg noen kilo ekstra som heller ikke er noen fordel. Jeg har klart å få på plass et passelig grunnlag for kondisjon, men har ikke klart å få opp farten. Jeg har per i dag tre hastigheter når jeg er på ute på tur med joggesko på: Rolig jogging, gange når jeg trenger pauser og i oppoverbakker, og 50 m sluttspurt!



Men jeg har bestemt meg. Jeg er naiv og ukuelig optimist og stiller til start. Med selvinnsikt skjønner jeg at jeg må justere ambisjonen til et realistisk nivå. Jeg har nye sko, nytt løpeskjørt og skal finne en fin gave til meg selv for å feire når jeg har fullført. Det blir ingen pers, men med godt vær og god innstilling så skal jeg få en flott tur i Oslos gater. Og jeg skal rekke festen!