torsdag 26. januar 2012

OMG! SATS Vipr...

Bildet er hentet fra sats.no
Ny time på SATS? Jada, vi melder oss på og prøver den. Mine gode og velmenende kolleger hadde hørt om en ny time på SATS som skulle være veldig effektiv. Og nå sånn rett etter jul er vi jo alle interessert i trening som er effektiv og bra, vi liker jo ikke å kaste bort tiden liksom.

Vi meldte oss på. Det var lang venteliste, men vi var full av optimisme. I går kom de lokale avisoppslagene. Eliteseriespillere både i basket og i fotball hadde prøvd timen med avisene til stede! Ord som beintøfft, timen for de som trener mye og overraskende hardt surret rundt i hodet mitt. Hva var det vi egentlig hadde meldt oss på? Hadde det ikke vært for at vi var tre stk som hadde meldt oss på sammen så hadde jeg på dette tidspunktet meldt meg av med hellig overbevisning om at dette kom jeg aldri til å prøve. I stedet begynte jeg å grue meg, og hele kroppen var urolig. Kom jeg til å overleve timen? Ville jeg gå i koma? Ende i fosterstilling og vente på at noen i hvite frakker kom og plukket opp restene?

Timen er ei økt med både kondisjon og styrke og mye kjernemusklatur. Mange forskjellige styrkeøvelser med et gummirør med forskjellige grep. Rørene kommer med forskjellig vekt. Jeg kom selvsagt som vanlig halsende inn i salen i siste liten og de letteste rørene på 4 kg var allerede opptatt. Ja, ja. Jeg løftet på det som var 6 kg, og tenkte at det er vel ikke så ille tungt. Hvor naiv er det mulig å være i en alder av mer enn 40 år? Etter tre sanger (inkludert rolig oppvarming) hadde armene mine fått en ut-av-kroppen opplevelse. De hang i alle fall ikke lenger fast i kroppen min. Jeg måtte bli sint for i det hele tatt å klare å løfte armene opp over hodet med det fordømte røret. Og hadde instruktøren vært nærmere kan det hende jeg hadde klabbet til henne. "Strake armer! Løft helt opp! Husk kjernemusklaturen! Lengre ned med rompa!"

Konklusjonen er at timen er tung. Men veldig intensiv og en del av øvelsene er faktisk morsomme (i alle fall det jeg klarer å huske i mellom bruddstykker av tilnærmet blackout). Det er drivende musikk og timen går overraskende fort. Dette må jo være effektivt, for jeg klarer fremdeles ikke løfte armene over hodet. Regner med at det blir noen dager med alle gangsperrers mor, men jeg er faktisk klar til å gjøre dette flere ganger. Så utsagnet om at dette er en time bare for de som er skikkelig godt trent er herved motbevist.

søndag 22. januar 2012

Naiv.Superoptimist

Jeg har kjøpt en ny kjole! På salg selvsagt. Og i teorien har jeg rett og slett gjort et kjempekupp!

Det er bare noen dager siden jeg fornøyd konstaterte til en venninne at det å kjøpe klær som er for små på kjøpstidspunktet, det har jeg virkelig sluttet med. Vel, to dager senere var jeg i et prøverom med en kjole som passer perfekt på jobb. Passelig konservativ, nydelig grå og med nålestriper i en vidunderlig ullkvalitet. Passelig innsvinget og utsvinget på alle rette steder. Og på halv pris! Egentlig helt perfekt med bare en eneste liten hake. Til gjengjeld er den haken bokstavelig talt veldig liten. For kjolen er bare bittelitt for liten. Størrelsen over hadde de jo selvfølgelig ikke. Men glidelåsen gikk jo tross alt igjen, med bare litt hjelp... Så da stod valget mellom ingen kjole eller en kjole som er for liten.

En rasjonell kvinne i tiden ville jo bare ha snudd ryggen til og latt kjolen gå til noen andre. Men så dukker det plutselig en liten stemme innenfra som er komplett naiv og optimistisk og hvisker til meg at her kan vi slå to fluer i en smekk. Målet mitt er å jogge ei mil på under en time 30. juni. I år! Så en eller annen gang i perioden fra nuh og frem til 30. juni har jeg forbedret løpetiden min fra begynnelsen av dette året med minimum 7 minutter på 10 km. Det må jo kreve litt mer joggetrening, skrek stemmen optimistisk. Og da vil jeg nok også gå ned noen kg, nærmest brølte den indre stemmen naivt.

Dermed endte kjolen oppi handleposen. Jeg gikk ut av butikken lykkelig naiv og superoptimistisk, mens jeg ser for meg at kjolen skal sitte som et skudd, om bare noen måneder, og noen kg. Lurer på om jeg har noen sko som passer til?

It´s all in the state of mind. Jesse Owens.

onsdag 18. januar 2012

Drama fra virkeligheten

MAMMA! PAPPA!

Panikkangsten hylte gjennom gangen og forsøkte å trenge gjennom søvntåka, tidlig en fridags morgen. Klokka var i alle fall ikke mye mere enn 9.  NALLE HAR RØMT! 10-åringen var i fistel og allerede helt utrøstelig. Hadde han rømt, var han død, hvor var han? Nalle er altså familiens hamster. Og helt riktig. Døra til buret sto åpent og det var ingen hamster i buret.

Hele familien ble beordret i redningsaksjon og hele øveretasjen ble finkjemmet. Under senger, bak skittentøykurven på badet, oppi skittentøykurven, i lekekasser, inni klesskapet og alle små kriker og kroker. Var han skadet og hadde lagt seg til å dø? Hadde han klart å finne et smutthull inn i en vegg og blitt borte for alltid. Håpet om å finnne familiens kjæledyr i livet var begynt å svinne. Minstemann gikk ned for å kle på seg sokker og etter en kort stund kom et gledesstrålende rop. NALLE ER FUNNET! Nede i gangen! I god behold!

Den fordømte pelsdotten, utbryterkongen, hadde altså åpnet døra på buret, hoppet ned av bokhylla, spurtet ned trappa til underetasjen og levd livets glade dager. Er det mulig? tenkte jeg mens jeg snudde meg og sovnet igjen....

lørdag 7. januar 2012

Eric Heiden og jeg!

Jeg har jogget ei hel mil! I Mørketidsløpet med startnummer på magen! I et jevnt og rolig tempo, men klarte fint å fullføre uten å måtte ha gåpauser. Det er en prestasjon jeg er kanonstolt over. Og det beste av alt er at jeg klarte min egen målsetning på tid med god margin. Kanskje jeg faktisk ikke er i så dårlig form som jeg tror?
Men det er mange gode hjelpere som har fått meg gjennom milløpet i dag. Northern Runners har fått meg over dørstokkmila og er en uvurderlig heiagjeng. Og alle de som heiet meg frem i løypa! Og for Trude som var haren min i 8 km og dro meg rundt før hun spurtet til mål. Og for ikke å glemme min helt personlige motivator. Superkusinen min har kommet med tidenes motivasjonstale. Se bare her hva hun syns om at jeg skulle stille i helt nye sko, eller ikke:
Etter research og nærmere ettertanke, hvori opptatt en skoholikers begeistring for splitter nye sko, har jeg nettopp, på vegne av hele familien blitt enig om at du peiser på med compeed og nye sko. Løp May Liss, løp! For Nikkeby, for kaia, Singeltinden, Hjallis-isen, Hellnesodden, Gruinnes, midnattssola, Nordlyset, Eric Heiden, blåbæra, familien og hele kostebinderiet. Men mest av alt, for deg selv, fordi du er vidunderlig, og fordi du fortjener det! Tenk på Eric Heiden! Han kommer til å løfte deg frem, kilometer etter kilometer. Du kommer til å høre stemmen hans. "You go girl, you can do it. I did! Your dream is my dream. Make me proud! ". Og så gjennomfører dere sammen. Du og han, han og du. May Liss + Eric=sant!

Det hører med til historien at jeg som barn var lidenskapelig opptatt av skøyteløp og skøyteløpere. Og når jeg begynte å bli sliten i dag fra omtrent 4 km så var det nettopp Eric Heiden jeg tenkte på. Målet mitt var under 1:15, og jeg kom i mål på 1:07:11. Eric Heiden og jeg, altså! 

PS: Dette trodde jeg aldri at jeg skulle si, men jeg begynner faktisk å like og jogge på vinteren. Det er veldig friskt og godt å lufte hodet litt. Og nå som jeg har bekledningen på plass, er det faktisk bare deilig! Dette er kanskje den største overraskelsen jeg har hatt som vinterjogger.

fredag 6. januar 2012

Hjelp, jeg er påmeldt!


Jeg er påmeldt til Mørketidsløpet! På mila! Og løpet er i morgen. Det er med frydblandet skrekk at jeg stiller til start. Men la det være sagt. Hadde det ikke vært for Northern Runners så hadde dette aldri blitt noe av. Jeg er mye mer på Facebook, enn i joggeløypa. Men det sosiale nettverket har nesten umerkelig klart å motivere meg til å ta på joggesko av og til, ved hjelp av utrettelige oppdateringer og heiarop som ikke diskriminerer noen. Selv med en aggressiv BMI og lavt tyngdepunkt klarer jeg helt greit å jogge rundt i 5 km. Men ei hel mil? Det er en ganske annen sak. Jeg kjenner sterkt på at jeg er langt unna en mestringsfølelse og det er egentlig ganske ubehagelig. Jeg har gjort det før, til og med med startnummer. Men forrige gang var i 1995! Det er noen år og nesten like mange kg siden.

Så at jeg stiller til start er ingen selvfølge og handler mest om at jeg ikke skal skygge unna utfordringer bare fordi det er ubehagelig. For veldig mange er det vel ingen sak å løpe rundt i ei mil. For meg er det en kjempeutfordring. Men jeg har planen klar! Heldigvis har jeg alliert meg med noen som skal følge samme planen, og den er som følger: Vi skal kjøre det bakerste toget. Starte rolig (oppvarming? No way, vi kan jo ikke slite oss ut før vi starter!), og skal passere 5 km på under 40 minutter med god margin og tenke at dette er vel ingen sak. Og så blir det tungt. Vi skal hate resten av løypa og lure på hvorfor i svarten vi måtte melde oss på mila når vi kunne kost oss på 5 km? Men vi skal dra hverandre fremover, meter for meter. Og vi skal gråte av glede av å komme i mål. Og vi skal faen meg klare det på under 1:15.

Så hva er beste oppladning til et milløp uten all verdens av treningsgrunnlag? Powershopping selvfølgelig! Hadde egentlig tenkt å løpe i det jeg måtte ha av sko og gevanter, men så var det salg på Intersport. Så da ble det nye Asics sko, rosa superundertøy, og løpejakke. I tillegg har jeg sikret meg den legendariske førsteutgaven av refleksvesten til Northern Runners, som til og med er sponset.

onsdag 4. januar 2012

Afternoon tea

Jeg elsker London! Det er en fantastisk by å vandre rundt i, med mye å se på, masse å gjøre, og fantastisk shopping. Når det gjelder den britiske maten kan jeg lett stå over både kidney pie, fruitcake og yorkshire pudding. Så på helt generelt grunnlag kan jeg styre min gastronomiske begeistring for England. Men ingen regel uten unntak! Britene har tre kulinariske tradisjoner som absolutt er verdt å ta en tur til London for. Dagen bør starte med engelsk frokost. Full pakke med egg, bacon, bønner og småpølser. Og ingen pubrunde uten fish and chips! Men min favoritt er likevel afternoon tea på et fasjonabelt hotell. Jeg er ikke glad i te, men det gjør ingenting for de lager gjerne cappuccino i stedet. Men jeg innrømmer at jeg liker ritualet til butleren som danderer og serverer,  heller tevann og ordner og styrer. Og med et glass champagne eller to er man silkebrisen før man aner ordet av det.  Det er ingen billig fornøyelse, men her gjelder det å være sulten for de fyller opp fatet hele tiden.
Jeg får vann i munnen bare av å tenke på scones med clotted cream. Varme, deilige scones, med og uten rosiner. Med rosiner som er dynket i champagne, eller med sjokolade og appelsin. Og det beste av alt er at butlerservitøren løper og henter nye hele tiden. Som er varme og ferske og smaker himmelsk. Og det er når han møter en sulten liten nordtromsing som spiser ubegripelige mengder med scones at han får en ny historie å fortelle til neste generasjon butlerservitører-in-training. At en gang var det ei lita dame her som spiste 24 scones, minst!




Disse bildene er fra Browns Hotel i Mayfair og kan absolutt anbefales. Andre alternative steder for å slå ihjel et par timer en ettermiddag er klassikere som Ritz og Savoy. Disse stedene krever gjerne forhåndsreservasjoner flere måneder i forvegen. Men London er full av steder som serverer afternoon tea.