Panikkangsten hylte gjennom gangen og forsøkte å trenge gjennom søvntåka, tidlig en fridags morgen. Klokka var i alle fall ikke mye mere enn 9. NALLE HAR RØMT! 10-åringen var i fistel og allerede helt utrøstelig. Hadde han rømt, var han død, hvor var han? Nalle er altså familiens hamster. Og helt riktig. Døra til buret sto åpent og det var ingen hamster i buret.
Hele familien ble beordret i redningsaksjon og hele øveretasjen ble finkjemmet. Under senger, bak skittentøykurven på badet, oppi skittentøykurven, i lekekasser, inni klesskapet og alle små kriker og kroker. Var han skadet og hadde lagt seg til å dø? Hadde han klart å finne et smutthull inn i en vegg og blitt borte for alltid. Håpet om å finnne familiens kjæledyr i livet var begynt å svinne. Minstemann gikk ned for å kle på seg sokker og etter en kort stund kom et gledesstrålende rop. NALLE ER FUNNET! Nede i gangen! I god behold!
Den fordømte pelsdotten, utbryterkongen, hadde altså åpnet døra på buret, hoppet ned av bokhylla, spurtet ned trappa til underetasjen og levd livets glade dager. Er det mulig? tenkte jeg mens jeg snudde meg og sovnet igjen....
