Gangster og gentleman

Tanna er klar til avhenting av Tannfeen.

Henry er 7 år. Han er stor og sterk, tøffere enn toget og ikke redd for noe. Han elsker å bryte og lekesloss. Samtidig er han full av tillit og omsorg og er raus med verdens beste klemmer.

Denne uken ble jeg oppringt av SFO. Det er aldri noe godt tegn, og jeg stålsatte meg for det verste. Og når jeg får høre at Henry har vært i slosskamp på skolen må jeg innrømme at jeg ble først bekymret for hvordan det hadde gått med motstanderen. Men så viser det seg altså at Henry kommer hjem med blodleppe og ei utslått tann i en plastpose.

På skolen er de en gjeng med gangstere på 7-8 år som finner på sprell, spiller fotball og herjer rundt. Som 7-åringer skal gjøre. Og denne dagen hadde Henry kommet til å sparke en kompis i rompa sånn at han fikk vondt. Når kompisen da blir lei seg, så skjønner Henry at dette gikk for langt og at han har brukt litt for mye av kreftene sine. Som den gentleman han er tilbyr han en løsning for å få dette ut av verden. Hvis bare kompisen slår til Henry så er de skuls og alt i orden?! Det Henry nok ikke hadde sett for seg var at han skulle få et slag rett i fleisen. Et slag som endte i et blodig sår og ei utslått tann. Men etterpå var de verdens beste venner og den litt forsiktige kompisen har fått ny status som slosskjempe på skolen. Lærdommen denne dagen var at det gjør vondt å ta igjen, og at det kanskje er en bedre løsning å si fra til noen voksne.

Og slik gikk det til at Henry kom hjem med sår i leppa og ei utslått tann. Melketanna var heldigvis løs fra før. Men det resulterte i at tannfeen måtte jobbe overtid…

Jeg velger meg... høsten!

Høsten er min favorittid på året. Jeg simpelten elsker høsten! Man begynner liksom på nytt etter sommerferien. Nytt skoleår, nye prosjekter på jobb og nye mål. Været blir kaldere og klarere. Endelig kommer høststormene som også er alibiet for at det er helt greit å sitte inne og høre på stormen, mens man tenner stearinlys og fyrer i ovnen. Med god samvittighet krøller jeg meg i en stol med ei bok eller PC. Sa jeg at jeg også kan finne på å ta med et glass med rødt? Høsten er rødvinstid, nemlig.

Og endelig kommer høstklærne i butikken! Bort med pastellhelvetet som har fylt butikkene hele våren og sommeren. Bort med de minimale plaggene som ikke evner å dekke noe som helst av det jeg vil dekke, og sa jeg at de stort sett kommer i grelle pastellfarger? La meg bare si det slik at for ei som er moden og mystisk så har jeg valgt bort pastellfarger, og jeg er moden nok til å gjøre som jeg selv vil. Men på høsten, da kommer klærne som er skapt til å pakke seg inn i, lag på lag, i tykke og myke materialer. Da kommer mine farger; sort, kalde klare juveltoner i mørkegrønn, lilla og årets store hit, burgunder. Burgunder og rødvin? En kombinasjon som skapt for meg. For ikke å snakke om at butikkene bugner av sko. Og på høsten trenger man alltid nye sko. Alltid.

Og maten på høsten? Helt vidunderlig! Norske epler, plommer og kantareller. Jordbærene er endelig modne. Jeg er fullstendig klar over at folk flest anser jordbær som et sommerfenomen, men i min hage er de ikke moden før i slutten av september. Når de først er moden er de smaksbomber som er vel verdt å vente på. Men den beste ingrediensen for høsten er definitivt lam. Fårikål, lammekoteletter, lammesteik og lammecarré. En råvare som er skapt for å invitere gode venner til middag. 

Vennemiddag er den perfekte anledningen til å kombinere alt jeg liker best med høsten. Fyr opp i ovnen, lag en vidunderlig middag av høstens beste råvarer. Ta på noen nye høstklær og finn fram til en fantastisk rødvin. Nyt det gode selskapet og ha en strålende aften. Ah, jeg bare elsker høsten!

Hva liker du best med høsten?

Møt Birgitte Nyborg!

Jeg er en skikkelig sofapotet. Og seriejunkie. Jeg elsker kveldene når ungene er i seng og jeg kan slenge meg i sofaen. Et glass med rødt og nerdemannen i umiddelbar puskeavstand. Og en ny sesong av en eller annen serie. Sopranos, The Wire, 24, Mad Men, Dexter, you get the drift. Oh, lykke!

Felles for alle de nevnte serier er at det er en mann som har hovedrollen, og man kan nok si at alle har et maskulint preg og er full av action, sånn med unntak av Mad Men da. Men tiden med mannlige hovedroller er forbi. Jeg har funnet en ny seriefavoritt og jeg har fått en rollemodell (jada, så har jeg de røde lestene på meg igjen, da).  Har du møtt Birgitte Nyborg? Har du ikke sett Borgen? Den danske serien som bør være prisbelønt over hele fjøla. Da har jeg bare ett råd: Løp og kjøp! Straks og med en gang! Og jeg vet med sikkerhet at statsminister, den jobben vil jeg ikke ha.

Birgitte er den smarte bestevenninnen du alltid har plass til i vennekretsen din. Hun som tilsynelatende er fantastisk vellykket, men som sliter med akkurat de samme demonene som vi vanlige dødelige gjør på privaten. Hun har masse lun humor og skal kombinere rollene som statsoverhode, kone, mor og datter samtidig. Hun er omtenksom og ønsker å gjøre alle til lags, noe som selsagt ikke lar seg gjøre. Spesielt ikke som statsminister i en sårbar koalisjonsregjering. Vi ler med henne, vi gråter med henne, og vi heier når hun tar de riktige avgjørelsene. Damen er full av integritet og kompromisser ikke på sine etiske verdier. Samtidig klarer hun å vise handlekraft og kreative tilnærminger slik at hun kommer ut med begge beina på bakken. I alle fall som statsminister. Hun sliter nok litt mer på hjemmebane. Serien følger Birgitte, hennes spin doctor, og en gravende journalist. At det finnes mange parallelle tråder i handlingen gjør at det blir spenning på mange nivåer. Serien er intelligent, humoristisk og jeg vil bare ha mere, mere, mere.

Så langt har jeg sett sesong 1, er begynt på sesong 2 og klarer ikke vente på resten Så hva venter du på?

PS: Jeg tar gjerne i mot tips til andre serier jeg bør få med meg...

Jeg er ei løperdronning!

Da jeg skummet gjennom terminlista til Tromsøkarusellen i vår var det ett løp jeg krysset av med en gang som jeg helt sikkert ikke skulle delta på, nemlig Håkøya halvmaraton. Halvmaraton, liksom. Vet du hvor langt det egentlig er? 21.095,5 meter! Særlig at jeg noensinne kom til å vurdere å løpe så langt!

Men for tre uker siden, ble et frø sådd i hodet mitt. Det er jo faktisk mulig å gå litt innimellom! Den tanken hadde ikke streifet meg i det hele tatt. I et klart øyeblikk innså jeg nemlig min egen begrensing og skjønte at å løpe halvmaraton i ett, uten pause, ikke ville la seg gjøre. Etter å ha tenkt tanken høyt og gjort litt research utarbeidet jeg en plan. Og satte meg mål:  

1. Fullføre!



Snart i mål! Foto: Thomas Føre

2. Helst innenfor 3 timer.

Planen var å bruke de tre første km til oppvarming. Deretter skulle resten av distansen gjøres som ei eneste uendelig lang intervalltrening med 1 km jogging og 1 min gåpause. Det fungerte faktisk over all forventning. Jeg klarte å holde et overraskende høyt tempo på joggedelen og fikk brukt gåpausen til å twitre litt fra løpet, samtidig som kroppen aldri rakk å bli skikkelig stiv. Dette kan absolutt anbefales som en god plan hvis du har som mål å fullføre et løp du er litt usikker på om du har kapasitet til.

Jeg har jo tenkt at hvis jeg ikke følte meg klar så kunne jeg jo bare la være å stille til start. Men det var før i går. Da hadde landsdelsavisa Nordlys et stort oppslag om Northern Runners. Og der kom min uttalelse om at jeg skulle delta på halvmaraton på trykk. Altså, ingen veg utenom. Heldigvis var det flere fra Northern Runners som brukte løpet til å debutere på distansen. Stemningen var upåklagelig under løpet, og vi var passelig euforisk lykkelige over å ha fullført en halvmaraton. Det gikk jo bra jo! Med innlagt tissepause like før mål! Knuste mitt naivoptimistiske skjema på 2:40 med 16 minutter. Og konstaterer at jeg har fullført halvmaraton! På 2:23:17! 

Glade debutanter i mål. Foto: Stian Saur

Når jeg kan fullføre halvmaraton med aggressiv BMI og et smil, er det håp for absolutt alle.

Jeg er en inspirator og ei løperdronning! 

Tør å si JA!

I dag har jeg latt meg inspirere av tinteguri, toppsjef i Hewlett-Packard Norge, som deler raust av sin hverdag og sine refleksjoner som leder. Nå er ikke jeg noen toppleder, men jeg kan jo reflektere litt likevel. Og da starter jeg med å kle på meg noen røde strømper og generalisere på kjønn. Hvorfor er det sånn at jenter (ja, jeg sa jo at jeg generaliserer på kjønn) bare sier JA når de er sikker på at de fikser alt?

Mens gutter bare rister på skuldrene og sier at selvfølgelig fikser de det! Noen gutter (menn, faktisk) eier jo ikke kritisk sans i det hele tatt, og slett ikke på egne vegne. Ser de ingen begrensinger? Bryr de seg ikke om at de fremstår som en udugelig, inkompetent brødgjøk? Eller skjønner de det ikke? Men spør de dyktigste jentene du kjenner om de kan holde en presentasjon? Kanskje på engelsk? Løpe ei mil med startnummer på? Eller hva som helst annet som kan utfordre de såvidt utenfor comfort-sonen. Du blir møtt av blanke øyne, unnvikende blikk, nedsunkede skuldre og mange unnskyldninger for hvorfor det ikke passer. Hvorfor er det så vanskelig å utfordre seg selv? Hvorfor kan ikke vi jenter være flinkere til å gi litt faen og akseptere at vi har masse å bidra med? Omså bare av og til! Vi må ikke være verdensmestre i alt. Det holder faktisk lenge å være god nok. Men vi må tørre å tro på oss selv.

Så jeg har bestemt meg for å tørre og utfordre meg selv mer. Gi meg en utfordring (innenfor rimelighetens grenser da) og jeg skal ta den! Og aller først skal jeg fullføre halvmaraton! Med aggressiv BMI og i sakte fart. Men fullføre skal jeg.

Jeg kler herved av mine røde strømper, og konstaterer at jeg kjenner mange dyktige damer som tør å stå frem. Samtidig kjenner jeg også mange gutter som ikke er i nærheten av å være udugelig eller brødgjøker. Men hva er din neste utfording?