Tør å si JA!

I dag har jeg latt meg inspirere av tinteguri, toppsjef i Hewlett-Packard Norge, som deler raust av sin hverdag og sine refleksjoner som leder. Nå er ikke jeg noen toppleder, men jeg kan jo reflektere litt likevel. Og da starter jeg med å kle på meg noen røde strømper og generalisere på kjønn. Hvorfor er det sånn at jenter (ja, jeg sa jo at jeg generaliserer på kjønn) bare sier JA når de er sikker på at de fikser alt?

Mens gutter bare rister på skuldrene og sier at selvfølgelig fikser de det! Noen gutter (menn, faktisk) eier jo ikke kritisk sans i det hele tatt, og slett ikke på egne vegne. Ser de ingen begrensinger? Bryr de seg ikke om at de fremstår som en udugelig, inkompetent brødgjøk? Eller skjønner de det ikke? Men spør de dyktigste jentene du kjenner om de kan holde en presentasjon? Kanskje på engelsk? Løpe ei mil med startnummer på? Eller hva som helst annet som kan utfordre de såvidt utenfor comfort-sonen. Du blir møtt av blanke øyne, unnvikende blikk, nedsunkede skuldre og mange unnskyldninger for hvorfor det ikke passer. Hvorfor er det så vanskelig å utfordre seg selv? Hvorfor kan ikke vi jenter være flinkere til å gi litt faen og akseptere at vi har masse å bidra med? Omså bare av og til! Vi må ikke være verdensmestre i alt. Det holder faktisk lenge å være god nok. Men vi må tørre å tro på oss selv.

Så jeg har bestemt meg for å tørre og utfordre meg selv mer. Gi meg en utfordring (innenfor rimelighetens grenser da) og jeg skal ta den! Og aller først skal jeg fullføre halvmaraton! Med aggressiv BMI og i sakte fart. Men fullføre skal jeg.

Jeg kler herved av mine røde strømper, og konstaterer at jeg kjenner mange dyktige damer som tør å stå frem. Samtidig kjenner jeg også mange gutter som ikke er i nærheten av å være udugelig eller brødgjøker. Men hva er din neste utfording?