Jag vill tacka livet!

Foto: Thomas K. Føre

Jeg kommer aldri til å bli verdensmester. Jeg kommer aldri til å løpe raskest eller lengst. Men det betyr ikke at jeg ikke kan vinne. Jeg er nemlig olympisk mester, minst, i mitt eget liv. Jeg satte meg et tydelig mål, og jeg vant. Mila-på-timen? Check!

Det har vært en reise, og jeg har lært masse. Og denne lærdommen kan man bruke på så mange områder i livet. Det har vært oppturer og det har vært nedturer. Men en dose stahet, et tydelig mål og regelmessig trening kan gjøre underverker. Jeg har lært at når man tror man er utslitt så finnes det masse krefter igjen. Jeg har lært at det er mulig å ta seg helt ut, og selv om man går i kjelleren så er det ikke farlig. Det er ikke spesielt behagelig der og da, men man kommer seg igjen. Det er mulig å gjøre ting på egenhånd, men så utrolig mye enklere når man har nettverk rundt seg og heiagjeng. Man skal ta vare på de små seierene som markerer fremgang. Og det er også mulig å kjøpe seg motivasjon i form av nytt utstyr…

For fjerde gang i år stilte jeg til start på et milløp med startnummer på. Bare det i seg selv høres ut som noe jeg ville betegnet som ren galskap for 9 måneder siden. Det var siste mulighet i år, og jeg hadde sånn i det stille gitt opp å nå ambisjonen om mila-på-timen dette året. Oppladninga med tre dager i København med shop-till-you-drop og hvitvin i alle pauser kan kanskje ikke kalles helt optimal. Fikk med meg en kollega som lovde å holde meg med selskap i løypa. Vi klarte å holde ei meget jevn fart hele løpet. Måtte passere 8 km før jeg begynte å håpe og tro på at dette skulle holde hele veien inn. Men da jeg sjekket tiden ved målgang kan jeg garantere at jeg var den gladeste deltakeren i løpet. Noe som resulterte i et skikkelig gledesbrøl! Jeg er nemlig olympisk mester i mitt liv. Og tiden på 58.52 holder i massevis for meg!

Jag vill tacka livet! Og Northern Runners som har fått meg til å jogge. Og Unni som stilte som hare, og alle som heier og har trua på at jeg kom til å klare mila-på-timen! Og mitt fantastiske støtteapparat med uroterapeut Vera, fysioterapeuten Hilde, supermotivator Beate, og alle mine løpevenner som blir glad på mine vegne! Og Trude som lett motvillig ble involvert i galskapen. Og Karianne som sender bilder av alle sine treningsøkter på mobilen. Og Elisabeth som er trofast baktroppbloggermotivator! Og mannen min og ungene mine som lar meg få holde på. Og alle dere andre.

Æ kan fan mæ jogge ei mil på mindre enn en time!