Mila på timen, ja. Himmel og hav, jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket når jeg tenkte den tanken. Virkeligheten har nå innhentet meg. Det er hardt å innrømme at jeg er midt i reparasjonsalderen. Med aggressiv BMI, ei blære som truer med inkontinens hver gang spenningen rundt løp bygger seg opp i kroppen og vondter som plutselig materialiserer seg både her og der. Hver gang jeg har deltatt i løp får jeg joggeknuter under skulderbladene. Og jeg er øm langt innerst i skinka. Men det verste er at jeg har fått vondter fremme på leggen. I begge leggene. Første tanken var jo at jeg hadde feile sko. Hvis jeg bare kjøpte nye joggesko ville alt løse seg. Nye sko pleier å hjelpe for det aller meste! Men etter fotografering av føttene forlengs og baklengs konstaterte skoguruen på Intersport at de skoene jeg har er helt riktig. Etter tips fra noen som kjenner en fysioterapeut har jeg drevet selvmedisinering med Paracet og Ibux. 9 års vanlig forbruk av tabbelætta er nå fortært i løpet av 3 dager. Og jeg har holdt meg unna asfalt.Jeg deltok på Tromsøkaruselløpet på mandag. Man velger selv 2, 3 eller 4 runder og hver sløyfe er 1,7 km. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta 3 runder, altså sånn i overkant av 5 km totalt. De to første rundene gikk helt fint og jeg holdt farta (mindre enn 6 min pr. km) på de fire første km. Men så ble det full parkering! Og spesielt mentalt kjente jeg at det holdt på å koke helt over.
I går var jeg ute på en mental prøvetur. Den feilet jeg totalt. Da jeg kom inn hadde jeg mest lyst til å legge meg i forsterstilling på gulvet. Men noen meldinger til en medsammensvoren ga akkurat nødvendig trøst og motivasjon. Så hva gjør jeg nå? Jeg har så utrolig lyst å prøve meg på et milløp på lørdag. Men jeg skal vente litt med å ta den avgjørelsen for å prøve og høre litt på hva kroppen sier. Og mens jeg venter bytter jeg ut medisiner til fordel for hvile og hvitvin. Det kan i alle fall ikke bli verre!
