Men tilbake til det med arv og miljø. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett mine foreldre med ski på bena. Lange søndagsturer med appelsin og kvikk lunsj var det lite av under oppveksten, og jeg har dermed fått usedvanlig dårlig med gåpåskigener. Når man er vokst opp på ei øy der det er så bratt at man helst skulle hatt en lang og en kort fot, fristet det heller ikke med skiturer på fjellet (dette var jo på 70- og 80-tallet og lenge før det var moderne med randonne). Når vi skulle på ski, gikk vi etter vegen. Vi hadde sånne kilometerkort på skolen og vi fargela søyler for å visualisere hvor mange kilometer vi hadde tilbakelagt. Men vi var jo ikke dumme heller, og fant fort ut at det står med liten skrift på kilometerkortet at hvis man staker så kan man gange tilbakelagte kilometer med 5. Det førte til at hele vinteren gjennom var alle barneskoleungene (jada, alle 7 av oss) ute og staket langs vegen. Og slik klarte en bitteliten barneskole i Nord-Troms å hevde seg helt i teten, i landet, og vi fikk både diplom og premier fra skiforbundet. Kusina mi noterte seg for 1800 km på en vinter! Det er samme avstand som Tromsø-Oslo!
Men tilbake til min skiglede. Ettersom jeg aldri har gått på ski (bare staket) eier jeg ingen teknikk. Hører at alle sier det er skikkelig god trening, så det har jeg nå prøvd ut. Etter å ha gått til innkjøp av billigste sort skipakke på Obs! og vært på mine første turer konstaterer jeg følgende:
- Skigåing er bra trening. 40 minutter med 175 i snittpuls.
- 4 km på 40 minutter betyr at jeg går fortere på beina enn på ski.
- Skigåing er bra trening, men elendig som fremkomstmiddel.
Er du født med ski på beina?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar