Sommerferie før og nå

Jeg tenker tilbake på barndommens lange sommerferier med stor glede. Det var bestandig godt vær. Det var alltid noen å leke med. Vi var alltid ute. Hvis vi ikke var inne i et eller annet hus og spiste kaker. Og det var mange som kom på besøk.

Jeg vokste opp på ei øy der folketallet var i fritt fall. Men på sommeren kom alle hjem igjen på besøk. Det sydet av liv i alle hus. Det var unger overalt man kunne leke med. Når man gikk på en barneskole med færre enn 10 elever til sammen, var ikke det noen selvfølge. Men aldri husker jeg at vi kjedet oss et eneste sekund. Vi overnattet i telt , vi badet i det iskalde havet, vi rømte hjemmefra og vi rodde midt i skipsleia. Og redningsvest var det ingen som hadde. 

Mine foreldre drev butikken på øya, så det var aldri aktuelt å dra bort på sommeren. De lengste feriereisene jeg var på var til naboøya. Enten for å besøke besteforeldrene mine eller kusiner. Og da teller jeg ikke med dagsturer til Kilpis. Da gjaldt det nemlig å fylle opp baksetet i bilen med barn for på den tiden kunne man ta med seg 10 kg kjøtt over grensa per person. Så min karriere som kjøttunge regner jeg ikke som ferietur. Selv om jeg enda husker den gode lakrisen fra Finland.

Spol 30 år frem i tid, og hva har skjedd? Vi er blitt globetrottere alle som en. Allerede fra ungene er nyfødte skal man helst ha reist rundt om i verden for skikkelig å kose seg mens man har permisjon og fri. Jo lengre bort hjemmefra, jo bedre. Det er helt vanlig å dra til Thailand på utvidet juleferie. Selvsagt skal man til Alpene og kjøre ski i vinterferien. I sommerferien skal man skikkelig klinke til med noe dyrt og eksotisk. Og så kan man kanskje bare ta en storbyferie i Europa i høstferien. Det er nærmest blitt en menneskerett å dra til Syden hvert år. I alle fall er det skrekkelig synd på alle de barna som ikke har mulighet til det altså.

Kveldstur på Bleikstranda

Men er det egentlig det? Hvis jeg spør mine barn om deres beste ferieminner så får jeg svar som overrasker litt. Det er ikke de lange og mest kostbare ferieturene de husker. Det er ikke nye kulturer, fremmede språk og eksotiske steder de drar frem. De husker spesielt to steder: Bleik og Byske.

Bleikstranda i et hustrig sommervær. Det var vel 10 grader både i lufta og i havet. Kombinert med mye vind var det friskt. Vi møtte ei tysk dame som gikk tur med tykk ullgenser, vindjakke og hetta trukket godt ned i luggen. Ungene kledde bare av seg mer og mer mens vi gikk tur langs den fantastiske Bleikstranda. Til slutt endte det med kveldsbad i havet. Med hyl og hvin, og som de frydet seg. En varm dusj og kortspill etterpå i ei lita campinghytte og de hadde fått et minne for livet.

I Byske hadde vi lånt ei leilighet like ved Byske havsbad. Men det ungene husker best er at de fikk sykle alene til butikken for å kjøpe svensk godteri. Av all verdens kulinariske opplevelser vi har prøvd å introdusere de for, må vi bare melde pass. Ungene har kåret en gastronomisk verdensvinner, og det er svensk godteri. Kombinert med friheten til å sykle alene noen hundre meter til butikken og muligheten til å bruke alle feriepengene på godteri gir også det et minne for livet.

Ferie handler om å lage gode opplevelser. Men det er ikke nødvendig å reise så langt, eller være så dyrt for å lage gode minner for livet. Og noen ganger kan man bli overrasket over hva som faktisk blir en god opplevelse. Kanskje er dette det tydeligste tegnet på at jeg er blitt for gammel, men når det gjelder sommerferier så er tindrende klart at noen ting faktisk var bedre før.