Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 20. juni 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken med en håpefull tegning. Det hadde virkelig vært strålende med solskinn under løpet.
 |
| Illustrasjon: Odd Klaudiussen |
Jeg er en løper! Jeg har aggressiv BMI, lavt tyngdepunkt og alt annet enn en typisk løpekropp. Men jeg løper likevel. Jeg har nemlig funnet løpegleden. Sammen med Northern Runners har jeg funnet mitt miljø. Et miljø der det sosiale er like viktig som det sportslige, der heiaropene hagler, og der jeg aldri er alene i ypperste baktrupp. Og det er det som får meg ut på løping.
Jeg løper ute hele året. Det spiller ingen rolle om det er et polart lavtrykk med snøstorm og motvind midt i mørketida, eller med kveldssola midt i mot om sommeren. Det går ikke så fort, men jeg løper fordi jeg kan og fordi jeg vil. Og fordi jeg bare konkurrerer mot meg selv, har jeg bestemt at jeg er olympisk mester i mitt eget liv. Minst.
Viljen til å løpe er definitivt langt større enn evnen. Som en kvinne i min beste alder må jeg bare innrømme at det i alle fall ikke skal stå på utstyret. Selvsagt har jeg pulsklokke med GPS, kompresjonstights og løpesokker med nanoteknologi. Jeg har sko som kan bøte på opptil flere diagnoser. Etter et møte med spesialist har jeg visstnok langt framskreden plattfot, tverrplattfot og hammertå. Det høres ut som at det er en medisinsk sensasjon at jeg i det hele tatt klarer å gå.
Ut fra et folkehelseperspektiv er det bedre å være i aktivitet enn å ligge på sofaen. Om det betyr at man vil gå på toppturer, rusle en tur i lysløypa eller danse zumba spiller ingen rolle. Når alt kommer til alt er det viktigste at man finner en aktivitet som gir energi og glede slik at man vil fortsette. I mange tilfeller kan det være et middel for å nå et mål. Et slikt mål kan være å delta på Midnight Sun Marathon.
Det er blitt en folkefest. Vi er mange som har som mål å delta, eller kanskje til og med perse på en distanse. Noen deltar i løp for første gang, og noen deltar hvert eneste år. Det er en spesiell følelse å finne frem startnummeret. Spenningen stiger i hele kroppen og spørsmålene tårner seg opp. Hvordan blir været, hva skal man ha på seg, hva skal man spise før løpet? Klarer man å løpe hele distansen, eller må man gå litt underveis?
Det å løpe i dagslys midt på natta er eksotisk og gjør at hundrevis av utlendinger velger å reise til Tromsø for å delta i løpet. Vi som bor her glemmer litt at det er spesielt, men det er med på å skape ei helt spesiell ramme rundt løpet. I tillegg til folkelivet rundt løypa. For alle de som ikke vil eller kan delta i selve løpet, er det fremdeles en mulighet til å delta på den store folkefesten. Løpet blir ikke det samme uten heiagjeng! Det er her vi kan vise frem det nordnorske lynnet til et større publikum. Innfri mytene om gjestfrihet, raushet og inkludering. Slik kan vi gi gode opplevelser for løperne. Ta med deg naboene, benk deg ned langs løypa, kle deg godt, vift med flagg og lag lyd! Lag masse lyd!
Jeg kan love deg at det vil muntre opp slitne løpere. Selv om vi kanskje er så kjørt at vi ikke klarer å smile, eller juble tilbake så gjør det underverker. Ikke bare gjør det at vi klarer å yte det lille ekstra, men det vil være med på å skape gode minner. Det som er med på å gjøre løpefesten i Tromsø så spesiell er at det er folk som heier rundt om i hele løpya.
Himmel, som jeg gleder meg til festen. Jeg skal delta på mila, og skal kose meg gjennom løypa. Jeg skal være nervøs i forkant og lure på om jeg rekker å tisse før start. Jeg skal suge til meg atmosfæren, nyte heiaropene, og fryde meg over å komme i mål. Startnummer 4226 skal fullføre med stil og et smil om munnen. På litt over en time. Med visshet om at jeg er en del av den store løpefesten. Fordi jeg kan og fordi jeg vil.
