Ferie eller arbeidsleir?

Jeg elsker fridager og ferie. Da kan jeg ligge med beina høyt, vifte med tærne og lese ei god bok. Ungene oppfører seg som engler og nerdemannen sørger for at jeg har noe godt og kaldt i glasset. Akkurat sånn er ferien hos oss. Ja, særlig!

Jeg skulle gjerne ønske det var sånn, men jeg har en nerdemann som elsker å pusle på hytta og pusse litt opp og bygge og grave litt grøft og så gress og generelt er en skikkelig arbeidskraum. Og heldigvis for det. Han er et unikum av en handyman som alltid har mange prosjekter på gang. Det er bare jeg som noen ganger syns det blir litt vel mye. Og når det betyr at store deler av ferien og ofte helgene med, må brukes til prosjekter, da blir det litt for mye for husfruen.

I fjor bygde vi naust, og i år måtte det selvfølgelig males. Videre var vi bare nødt til å grave grøft mellom huset og naustet for å legge ned rør slik at vi kan få strøm og vann i praktbygget. Heldigvis da at han har egen gravemaskin sammen med sin svigerbror, også kalt Glade GrøfteGravere! Egen gravemaskin er totalt undervurdert i følge nerdemannen. Det er nemlig ingen grenser for hva man kan gjøre når man har tilgang på gravemaskin.

Vi har også en gammel sjå. Vi håper den skal stå oppreist noen år til for med tid og stunder skal vi bygge ei ny bu som kan være både verktøybod, vedbu og gjesterom. Men det tar nok noen år før vi kommer dit. Mens vi venter har sjåen fått et strøk maling til, og akkurat nå er det vel malinga som holder hele sjåen oppreist... Men den er perfekt som vedbu med uovertruffen lufting!

Det mangler altså ikke på prosjekter. Ute har vi (javel da, så mener jeg egentlig nerdemannen) laget fundamenter for en ny platt. Men det blir ikke i år. Jammen bra at vi har mer arbeid å se frem til. Det skulle tatt seg ut om jeg ble sittende med beina høyt for lenge!

Så langt kan ferien oppsummeres slik: 1 gravemaskin, 2 barnearbeidere, 3 stiger, 4 pakker såkorn gress, ørten trillebår lass med jord, 30 m plastrør, 36 liter maling. Og ei uendelig arbeidsliste...

God ferie!

For en fest!

Årets Midnight Sun Marathon er over. Og for en fest! Med tidenes beste løpeforhold. 15 grader, vindstille og jammen fikk vi midnattsol også. Byen var full av glade mennesker. En ting er de som løper, men det er minst like viktig med de som ser på og heier. Dette er med på å skape folkefesten, gi de gode opplevelsene, og viser oss frem som et attraktivt reisemål. Det må jo være bra for handelsstanden!  Jeg har personlig hjulpet til i størrelsesorden av hva en vanlig italiener bruker på flybilletter, hotell og mat i to dager. Men nå er det altså ikke utstyret det skal stå på! Jeg erklærer meg selv som en skikkelig MAWIT (middle-aged woman in tricot), nå også med full satelittdekning.

For egen del har jeg sett frem til løpet med både skrekk og fryd i lang tid. Det var mila på timen som skulle til pers. Jeg har gått høyt ut og sagt til hele Internetten at det var det som var målet. Derfor var skuffelsen stor da jeg ved vending på 5 km skjønte at dette aldri kom til å gå. Så i stedet for å gå i kjelleren og være bevisstløs når jeg kom i mål, tok jeg det med ro. Jogget litt, gikk litt og prøvde å ta inn over meg at jeg faktisk er en del av festen. Så får det heller være at jeg var litt skuffet når jeg kom i mål og ikke hadde nådd min egen ambisjon. Men det er så utrolig mye å være stolt av. Jeg har vært med på å fremløpe flere andre som aldri hadde tenkt på å stille til start. Og mange av dem løp på tider godt under en time!

Jeg kan jo ikke gi meg nå. Trøsten er at for første gang på flere uker hadde jeg ingen vondter i kroppen når jeg løp på asfalt (sånn bortsett fra at hodet sa at dette ikke kom til å gå). Jeg trengte ikke å tisse underveis, det er jo alltids noe å ta med seg. Så da har jeg bevist for meg selv at det også er mulig. Dagen derpå er kroppen helt fin. Farta til mila på timen sitter i beina, det er bare noe feil i avstandsgyroen som jeg må få retta på. Og det kommer flere muligheter. Neste gang blir Krokenmila i august. Og målet mitt består. Jeg skal knekke mila på timen!