Og størst av alt er kjærligheten!

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å blogge om gårsdagens bryllup i England, men til slutt klarte jeg ikke å la være. Egentlig kommer det ikke til å handle så mye om gårsdagens bryllup, men mer om min sinnstilstand. Og la det bare være sagt med en gang at jeg er royalist på min hals, men det får min tidlige kulturarv ta skylda for. Og så får det være at jeg blir satt på stadige prøver av påfunnene til Märtha og Ari.


Sånn var det å vokse opp i små lokalsamfunn i tiltakssonen, der det var det kongelige portrettbilder i alle hus, og obligatorisk på alle utedass. Det er klart man bli formet som person av sånt. Et av mine kjæreste minner av min bestefar, som var fisker av den gode gamle sorten som bokstavelig talt rodde fiske, er når vi satt og bladde i de fine og forseggjorte bildebøkene som dokumenterte og portretterte kongehus og gjerning. Hvem skulle vel trodd at mannen med de svære, sterke, trevlete hendene og som var dypt religiøs av den læstadianske sorten egentlig var avstandsforelsket i Dronning Silvia? Jeg velger å legge vekt på en modernisert vinkling av kongehuset ved å se på dem som livslange ambassadører som kan bruke sin posisjon til å profilere fedrelandet og gode saker.

Ikke nok med at jeg er royalist, men er også en håpløs romantiker. Og da er kongelige brylluper nok til å skape unntakstilstand i hodet mitt. Jeg gråter når de frir, jeg gråter når jeg får sett forlovelsesringen, jeg gråter når jeg ser bruden, og jeg gråter når brudgommen i talen sier at han elsker sin brud. Jeg er rett og slett et mentalt vrak! Men det er jo så vakkert, og alle stråler, og da blir jeg med ett en kongelig bryllupsnerd. Ingen detalj er for liten, spesielt når det kommer til de kongelige juvelene. Klart det er viktig å vite at brudediademet til Kate er designet av Cartier! Og at det er med en kvast av myrt fra Dronning Victorias hage i brudebuketten...

Men det er jo også en grunn til å feire. Og den beste og mest synlige måten jeg kan feire på er å finne frem tiaraen. Det er jo et godt tegn når mine kolleger kommer og spør hvor tiaraen er. Men det er klart at på jobb skal jeg fremstå profesjonell og tilsynelatende upåvirket av slike utenforstående hendelser. Da tas tiaraen bare frem utenom vanlig arbeidstid mens jeg skåler med bobler i glasset ;-)

Men jeg ble usannsynlig glad når jeg fikk telefon fra kusinen min mens Kate sitter i bilen på tur til kirka. Min kusine var på konferanse på Gardermoen og ingen av de hun var sammen med var interessert i bryllupet. Hun hadde tatt lunchen med på hotellrommet og så på TV alene, og ringte meg.

Da har vi tro, håp og kjærlighet. Og størst av alt er kjærligeheten! 

PS: Må bare legge ved linken til Danny Pellicers oppsummering av bryllupet. Jeg leste og lo så tårene trillet, igjen... Den beste reportasjen fra prinsebryllupet i England

Et veddemål - og Dom Perignon!

Jeg har akkurat gitt fra meg ei flaske med champagne, og intet mindre enn mister Dom Perignon! Det var etter et veddemål jeg tapte, eh faktisk, så vant jeg for dette var et omvendt veddemål. Jeg har drukket denne karen to ganger før og jeg kan si nøyaktig når, hvor og hvorfor! Den har gitt meg to vidunderlige opplevelser og jeg skjønner godt at den står på øverste hylle på polet. Når flasken kommer i en eske som krever to hender til å trykke på knapper og en tredje til å løfte lokket i en synkronisert operasjon bidrar det bare til å heve forventningene. Etter min mening er det å drikke Dom Perignon en av mange ting man må gjøre før man dør! Så godt er det faktisk. Men tilbake til veddemålet, om skikkelig hårete mål.

Da jeg begynte hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg ikke bare en ny jobb. Jeg fikk også en god kollega. Det vil si, jeg fikk mange gode kolleger. Men noen ganger når man treffer et nytt menneske kjenner man fort at kjemien er på plass og jeg bare vet at dette er et menneske jeg kommer til å ta vare på resten av livet. Etter kort tid satte vi oss to hårete mål. Eller rettere sagt, ett litt hårete mål, og et stort hårete mål så fullt av hår at det må minst være søskenbarnet til han Dyret som spiller trommer i Muppet Show, og så fullt av hår at det kan gå rett inn i hvilket som helst puddelrockband fra 80-tallet. Veddemålet er ganske enkelt egentlig. Førstemann, eller i vårt tilfelle første dame, til å nå det litt hårete målet måtte gi den andre en flaske Dom Perignon. Førstemann til å møte det store hårete dyret må ta med den andre til New York.

Så etter 5 år har jeg nådd første milepæl, og måtte ut med ei dyr flaske med bobler. Men hvis jeg oppfører meg bra får jeg muligens være med å drikke den opp. Og da er jo dette en vinn-vinn situasjon som garantert kommer til å gi en ny vidunderlig opplevelse. Og hvem vet, kanskje jeg om noen år kan pakke kofferten for å bli med til New York?

Har du satt deg hårete mål, og er du flink til å feire de store milepælene?

Nye sko... og sparing!

Alle undersøkelser viser at kvinner sparer mye mindre enn menn. Men er det virkelig sant? Undersøkelsene ser stort sett på regelmessig sparing inn på sparekonto eller i fond. Heldigvis finnes det mange alternative former for sparing. Dette innlegget gir innsikt i en vanlig kvinnes rasjonalisering av pengebruk (spesielt til sko) og viser hvordan man kan kjøpe et par sko og likevel spare tusenlapper!

Jeg har i over ett år siklet på noen sko som jeg til stadig ser på gaten. Jeg fant fort ut at det dreide seg om Acne sko (svensk produsent). Men det er bare noen uker siden jeg lusket meg inn på butikken for å prøve og se litt på prislappen. Faktisk hadde jeg egentlig bestemt meg for å kjøpe skoene hvis de passet greit på foten, men det var før jeg så prislappen. Skoene var nydelige, gode å ha på og ga den akkurat passe følelsen av alt jeg har i garderoben kommer til å få et løft med disse skoene. Med andre ord, egentlig et perfekt par med sko med to små svakheter. Den første er et de har lærsåler som betyr at før de kan brukes må de til skomaker for å såles om. Det betyr en ekstrakostnad på rundt 400 kroner. Den andre svakheten var prislappen! Tre tusen kroner for et par sko gjorde at jeg ikke kjøpte skoene, men rygget ut av butikken og sa til meg selv at jeg må bare tenke meg litt om først...

Siden har jeg tenkt mye på skoene. Etter å ha akkodert mye frem og tilbake har jeg konkludert med at jeg syns det er for mye penger på disse skoene. Men noen ganger har man flaks. Skoene er jo umåtelig populære og det har også andre fabrikanter fått med seg. Dermed florerer det av billigere kopier. Jeg har vært på Bianco og kjøpt sko. Skoene ser ganske like ut, men det er selvsagt noen forskjeller. Ser du forskjell på skoene som koster 3000 kroner og de som koster 900? Det er forskjell i kvaliteten på skinnet, glidelåsen og noen designdetaljer. Men mine nye sko har gummisåle og trenger ikke såles om før jeg begynner å bruke dem.

I dag har jeg kjøpt nye sko, og spart 2100 kroner. Det vises ikke direkte på noen kontoutskrift, men sparing er sparing. Er det rart jeg er fornøyd?

PS1: Det er selvsagt det øverste bildet som viser Acne skoene til 3000 kr, mens de nederste kommer fra Bianco og koster 900 kr.

PS2: Innlegget er skrevet med mitt utgangspunkt som kvinne, mor og forbruker. Det har ingenting med min jobb som banksjef å gjøre :-)