Og størst av alt er kjærligheten!

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å blogge om gårsdagens bryllup i England, men til slutt klarte jeg ikke å la være. Egentlig kommer det ikke til å handle så mye om gårsdagens bryllup, men mer om min sinnstilstand. Og la det bare være sagt med en gang at jeg er royalist på min hals, men det får min tidlige kulturarv ta skylda for. Og så får det være at jeg blir satt på stadige prøver av påfunnene til Märtha og Ari.


Sånn var det å vokse opp i små lokalsamfunn i tiltakssonen, der det var det kongelige portrettbilder i alle hus, og obligatorisk på alle utedass. Det er klart man bli formet som person av sånt. Et av mine kjæreste minner av min bestefar, som var fisker av den gode gamle sorten som bokstavelig talt rodde fiske, er når vi satt og bladde i de fine og forseggjorte bildebøkene som dokumenterte og portretterte kongehus og gjerning. Hvem skulle vel trodd at mannen med de svære, sterke, trevlete hendene og som var dypt religiøs av den læstadianske sorten egentlig var avstandsforelsket i Dronning Silvia? Jeg velger å legge vekt på en modernisert vinkling av kongehuset ved å se på dem som livslange ambassadører som kan bruke sin posisjon til å profilere fedrelandet og gode saker.

Ikke nok med at jeg er royalist, men er også en håpløs romantiker. Og da er kongelige brylluper nok til å skape unntakstilstand i hodet mitt. Jeg gråter når de frir, jeg gråter når jeg får sett forlovelsesringen, jeg gråter når jeg ser bruden, og jeg gråter når brudgommen i talen sier at han elsker sin brud. Jeg er rett og slett et mentalt vrak! Men det er jo så vakkert, og alle stråler, og da blir jeg med ett en kongelig bryllupsnerd. Ingen detalj er for liten, spesielt når det kommer til de kongelige juvelene. Klart det er viktig å vite at brudediademet til Kate er designet av Cartier! Og at det er med en kvast av myrt fra Dronning Victorias hage i brudebuketten...

Men det er jo også en grunn til å feire. Og den beste og mest synlige måten jeg kan feire på er å finne frem tiaraen. Det er jo et godt tegn når mine kolleger kommer og spør hvor tiaraen er. Men det er klart at på jobb skal jeg fremstå profesjonell og tilsynelatende upåvirket av slike utenforstående hendelser. Da tas tiaraen bare frem utenom vanlig arbeidstid mens jeg skåler med bobler i glasset ;-)

Men jeg ble usannsynlig glad når jeg fikk telefon fra kusinen min mens Kate sitter i bilen på tur til kirka. Min kusine var på konferanse på Gardermoen og ingen av de hun var sammen med var interessert i bryllupet. Hun hadde tatt lunchen med på hotellrommet og så på TV alene, og ringte meg.

Da har vi tro, håp og kjærlighet. Og størst av alt er kjærligeheten! 

PS: Må bare legge ved linken til Danny Pellicers oppsummering av bryllupet. Jeg leste og lo så tårene trillet, igjen... Den beste reportasjen fra prinsebryllupet i England