Våryr og vill i nikkersen!

Etter et par dager med fint vær der sola titter fram kjenner jeg at jeg er litt våryr. Skal ikke skryte på oss spesielt høye temperaturer, men jeg kjente sola varme i ryggen en dag jeg gikk hjem fra jobb i forrige uke. Og jeg har fått brukt solbriller ved opptil flere anledninger. Men når sola skinner fra skyfri himmel og temperaturen går over på plussiden da står jeg foran klesskapet og har ingenting å ha på meg. Det holder ikke bare å gå rundt i mine vante sorte klær. Her må det farger til og noe må gjøres øyeblikkelig!

Litt sånn våryr i toppen har jeg registrert at det er fargede benklær som gjelder i motebildet denne sesongen. Hos denne fruen holder det ikke med noe pastelldill for skal det være farger, skal det i alle fall være ordentlige farger. Med skrekkblandet fryd følte jeg meg lett vill i nikkersen da jeg kom ut fra butikken med ei knallrød bukse. Men nå er det altså gjort. Jeg har ikke lenger bare svarte klær og er klar for våren! Hvis nå nattefrosten bare kunne forsvinne sånn at snøen kan begynne å smelte på ordentlig vil det kanskje bli snøfritt i hagen før St. Hans...

Jeg hørte ei som var bekymret for å bli forvekslet med rødrussen i sine nye røde bukser og lurte på om hun måtte vente til etter 17. mai med å bruke sine. Det er en problemstilling jeg ikke gidder forholde meg til da jeg anser det som rimelig komplett umulig å forveksle en moden frue med denslags. I tilfelle noen kom til å tenke i de baner at det i det hele tatt skulle være en mulighet for å lure på om jeg hører hjemme på russefest, ja, da skal jeg jammen kjøpe de blomster og smile hele vegen til butikken!

PS! Buksa er fra Benetton, very skinny og med mye stretch, på grensen til tights. Finnes i flere farger, og jeg kunne tenkt meg flere (blå, hvit, beige), men jeg kan jo ikke ta helt av enda...

En hilsen fra Nerdefruen

I dag blir det et innblikk fra min hverdag med Fotballfrue-filter. Og når jeg er gift med en nerd, i tillegg til å være en selv, sa navnet seg helt selv: Dette blir en hilsen fra Nerdefruen.

Nerdemannen holder på å sertifisere seg til supernerd. I den forbindelse har han oppgradert PC-hjørnet med masse deilig nettverksutstyr. Vi har nå en fullt oppgående nerdelab og en arbeidsplass som innbyr til heftig blogging og surfing. Hadde det ikke vært for iPad og mobilsurfing hadde jeg aldri sluppet til på nett. Jeg er bare helt nødt til å få kjøpt meg en MacBook Air så fort som mulig. Og den skal være bare min!

Minstemann har funnet den ultimate plassering for sin Lego Ninjago-borg. Vi setter stor pris på design og interiøret vårt er en god og gjennomtenkt blanding av gammelt og nytt. Det viktigste er jo at det skal se helt tilfeldig ut selv om det ligger uendelig mye omtanke bak. En slik Legoborg finner du i de fleste lekebutikker. Det kan være litt vanskelig å bygge en slik i begynnelsen, men øvelse gjør mester. Her hadde det passet med en giveaway, men du kan prøve å skrive brev til Lego og hilse fra Nerdefruen, så kanskje det ordner seg...

Familiens prinsesse (thihi, nei det er ikke meg) har fått en av sine favoritter til middag i dag. Nemlig fiskeboller i hvitsaus. Med gulrøtter, erter, masse poteter most i sausen og et dryss av karri er det rett og slett en kulinarisk opplevelse. Oppskriften til hvitsaus finner du i den rutete kokeboken til Ingrid Espelid Hovig.  Denne boken er et funn og burde finnes i ethvert kjøkken.

Dagen i dag har ellers gått med til å ta en skikkelig vask av kaffemaskinen, et par vaskemaskiner med klær og bakt brød. Føler meg egentlig som ei kjempekjerring mens jeg tenker at jeg burde vasket vinduer, brettet klær, støvsugd og løpt ei mil. Men så kommer jeg på at Nerdefruen må jo ha noe å gjøre i dagene som kommer også...

Tuddelu!

En slags fotballfrue...

Jeg er litt fascinert over at ei Fotballfrue har hundretusen besøkende på bloggen sin- hver eneste dag. Muligens er jeg kanskje litt misunnelig? For dama drar jo inn drøssevis av penger på aktiviteten sin også. Myten om at bloggere blir nedlesset med gratis stash kan jeg herved drepe for godt. Bloggen min har ikke mottatt så mye som et postkort en gang. Selv om jeg blogger mest for egen del er det jo både hyggelig og morsomt at folk gidder å lese det jeg skriver, og ikke minst også legge igjen en kommentar av og til. Og jeg innrømmer at med mine 11 følgere (som jeg er uendelig takknemlig for!) blir jeg en pingleblogger når jeg sammenligner min blogg med Fotballfruen.

Selv om vi blogger om mye av det samme (trening, opplevelser, mat, ja hverdagen generelt) har vi utrolig nok ganske forskjellige utgangspunkt. Jeg innser at vi lever forskjellige liv, men jeg er da vitterlig også frue, og interessert i fotball. Jeg har jo en fortid som lynving på Ullerns jentelag, er fotballmamma og ivrig tilskuer på TIL sine kamper. TIL og med har jeg trøya med 10 Rushfeldt på ryggen! Så da må jo jeg også kvalifisere som en slags fotballfrue?
Men i min analyse av hvorfor min blogg har færre besøkende har jeg klart å finne en del forskjeller:

• Jeg er i mot lavkarbodiett. Det sier seg selv at når man er fra Nord-Troms og vokst opp i en dunst av vafler og gjærbakst så er det etterhvert integrert i mitt DNA.
• Jeg er opptatt av mat og helse, men klarer å bruke dette til min fordel. Som f.eks at sjokolade og vin inngår i 5 om dagen og min daglige kaffe latte anses som kalsiumtilskudd. Kalsium er viktig for modne damer som er bekymret for lårhalsen når man vakler på isen...
• Jeg kommer aldri til å legge ut bilde av meg selv i bikini. Aldri! Jeg lover! 

Men nå skal denne fotballfruen benke seg i sofaen og se TIL-kampen på tv.

PS: Følg med, følg med. Min oppfølger til et blogginnlegg inspirert av Fotballfrue kommer straks. En dag i livet til Nerdefruen...

1500 m blodslit

Jeg kommer aldri til å bli treningsnarkoman. Heller ikke raskeste dame til mål. Men jeg har en ambisjon om å kunne jogge alminnelig langt (ei mil) alminnelig fort (under en time). Med en joggetur her og ei økt på SATS der så er jeg hellig overbevist om at målet mitt er innenfor rekkevidde. Det hadde jeg aldri trodd for et halvt år siden! Selve testen kommer på sommerens Midnight Sun Marathon som går av stabelen 30. juni. Og for å være sikker på at jeg ikke skal psyke ut og trekke meg så har jeg allerede meldt meg på. Startnummer 4181 skal stå på startstreken!

Da jeg for første gang mannet meg opp til å si høyt at det hadde vært moro å kunne løpt ei mil på under en time, ble jeg møtt med hånlatter på hjemmebane. Ja, særlig at det kom til å skje! Det er 17 år og 17 kg siden sist! Da er det godt å ha Northern Runners i ryggen. Verdens beste sosiale gruppe som støtter, motiverer, heier og fremløper. Tok meg nesten et år å skjønne at begrepet fremløping går ut på å heie folk over dørstokkmila for å komme seg ut. Jeg trodde det var en løpeteknikk. Som kanskje beskrev hvordan kraften skulle skyve farta fremover, eller noe sånt...

Jeg er med på å gi baktroppen et ansikt. Men uansett om man løper fort eller sakte, så møter man gule refleksvester, store smil og heiarop. Og jeg konkurrerer faktisk bare med meg selv. På lørdag var jeg til og med med på klubbmesterskap. Distansen var 1500 meter og det har jeg aldri prøvd før. Alle har løpt 60 m på skolen, og jeg husker jeg en gang har prøvd meg på 100 m. På 60 meter kan man bare peise på og kommer i mål akkurat når melkesyra setter inn. Sånn åpnet jeg på 100 m også. Eneste problemet er at når det var slutt på kreftene var det enda 40 meter igjen! Det er de lengste 40 metrene i mitt liv. Klok av skade hadde jeg en plan om ikke å starte for hardt og heller gi på litt på slutten.
Jeg regnet meg frem til en ambisjon om at jeg burde klare å løpe 1500 m på mindre enn 8 minutter. La meg bakerst i feltet og prøvde å finne et jevnt tempo som skulle holde inn. Da det var 500 m igjen klarte jeg til og med å passere et par stykker. De siste 50 m ga jeg det jeg hadde. Kan ikke huske sist jeg hadde blodsmak i kjeften og har tatt meg sånn ut, og det er jeg kanonfornøyd med! Hadde det vært konkurranse i høy puls, ville jeg stilt veldig sterkt. Det beste av alt? Jeg slo min egen målsetting og klokket inn på 7.45. Fikk til og med skryt for spurtegenskapene mine. Slå den!

Barndommen som gikk i havet - bokstavelig talt

Jeg har vokst opp på ei øy. Der vi var 13 barn på skolen da jeg begynte i 1. klasse. 13 barn totalt, altså. Fra 1-6 klasse. Der begge mine foreldre jobbet på kaia. Kaia var butikken, fiskemottaket, bunkersleverandør, hybelhuset, egnebua, direktørkontor, festlokale, samlingssted og midt i skipsleia. Og jeg bodde 30 meter unna. Og på 70-tallet hadde ingen hadde hørt om barnehage eller SFO. Derfor har jeg vokst opp på kaia. Det var min barnehage da jeg hang i skjørtene på mamma. Det var min SFO der jeg kunne skjære torsketunger, eller jobbe litt på butikken, eller lete etter hemmelige rom på bryggeloftet, og jakte på spøkelser. Det var til og med anløp for turistbåter og vi ungene solgte glasskavler, steintroll og blåbærlyng til overivrige turister. Jeg feiret 30-årsdagen der, og mannen min fridde her.

Men i romjula bukket kaia under og seig ut i havet. Forfallet var tydelig og det kom ikke som noen stor overraskelse, men det er likevel mange følelser forbundet med det. Nå er hele kaia revet og ryddet på land og utsikten er så uendelig tom. Det kommer til å ta flere år før jeg venner meg til en ny utsikt fra huset mitt. Og da jeg ikke klarer å formulere det bedre enn min kusines poetiske betraktninger, stjeler jeg likegodt hennes utbrudd:
Kaia våres.
Som lukte røykeri og linstampa. Hvor Uno la til og tok oss med på eventyr, hvor jeg som jente slo inn store summer på et enda større kassaapparat, hvor frostrøyken slo i mot da jeg henta varer i kjølerommet til fiskerne som kom på handel. Sommerminner, tanter, onkler og kusina. Terje på Nesset, Olga på Storelva og Karl på Singla, Bestefar og Onkel Peder. Hjemmet, Hjallis is, gråpapirposer, blåe melkekasser og et hekto plommer til mormor. Kaia med store rom, og hemmelige loft, kafe og de fineste samtalene. Kaia som alltid tok i mot, og som i dag for siste gang sa farvel. Barndommen min gikk i havet i natt. 

Økonomisk ruin og tomflasker...

Plingeling, sa det i telefonen i ettermiddag da meldingen tikket inn om at lønna var på konto. Og den meldinga har jeg ventet på lenge. Den kunne faktisk ikke kommet fort nok.

Månedsskiftet mars/april er enstydende med økonomisk ruin på kontoen min. I mars ryr det nemlig inn med store regninger. Da skal Lånekassen ha sitt, årsavgiften for bil forfaller, og den verste og største av dem alle, nemlig kommunale avgifter truer med umiddelbar unntakstilstand i økonomien. Så etter påskeferien var det rett og slett tomt. Men mat må vi ha! Selvsagt klarer jeg nok å holde liv i både meg og familien i ukesvis med det jeg måtte finne i fryseboksen, men noen ting må man supplere med uansett. Jeg grudde meg til at jeg måtte på handling av mat for noen dager siden. Helt til jeg kom på at vi hadde flere store og fulle søppelsekker med tomflasker. For en lykke! Jeg fikk ryddet plass i garasjen, penger til å handle mat for og en passelig fornøyd familie som har fått mat på bordet de siste dagene også. Og neste gang lover jeg at flaskepanten skal gå til basketklubben, fotballklubben eller korpset.

Etter å ha hatt hodet under vann noen dager, skal april og mai brukes til å få hodet så vidt over vann. Og så kommer juni, og da er vi klar for skattepenger og feriepenger og endelig en mulighet til å komme ovenpå igjen.

PS! For all del, det er ikke så ille som det høres ut. Vi har Fleksilån og bruker det som kombinert sparekonto, bufferkonto og lånemulighet. Og med en mye lavere terskel for å betale inn på kontoen enn for å ta ut så blir det noen ganger opplevd som en ytterst presset finansiell situasjon. Men jeg har ingen intensjon om å ende opp på Luksusfellen. Helt sikkert!