Hjelp, jeg skal underholde!

Foto: Stian Saur

Jeg fikk en forespørsel om ikke jeg kunne ha et kåseri som en del av avslutningen på prosjektet ”Din bedrift på nett”. Et sånn med masse humor og snert på grensen til stand-up. Min første tanke var at det har jeg jo aldri gjort før så det vil jo være en fin måte å utfordre meg selv på. Min neste tanke var at nå har jeg tatt meg vann over hodet og hva i himmelens navn var det jeg tenkte. Det er overhodet ikke enkelt å være morsom på bestilling, og mitt eget forventningspress har utover uka vokst til uante dimensjoner. Dette er definitivt langt utenfor min comfort-sone.

Men så tenkte jeg litt til. Og da kom jeg frem til at dette er litt som dere kanskje tenkte i begynnelsen av prosjektet. Tilstedeværelse på nett, Instagram, Facebook, Twitter og nettsider og sånn er vel ikke akkurat en del av kjernekompetansen til deres virksomheter. Det er rimelig lett å få hetta og det kan koke litt i pæra på noen og enhver av oss når vi utfordres på områder som vi ikke er komfortable med. Sånn har jeg det med hagearbeid. Jeg hater hagearbeid! Raking, luking, planting og blomster. Seriøst? Det går et par sikringer i toppen bare av å tenke på det. Og hvis noen, altså mannen min, truer med en tur til Plantasjen så får jeg akutt panikkanfall, utslett og apatisk sammenbrudd på flekken. Og så tenkte jeg at hvis det var bare litt sånn dere hadde det da prosjektet startet så har vi i alle fall et felles utgangspunkt. Altså jeg og dere, bare på litt forskjellige områder.

Det finnes grovt sett tre typer kategorier av mennesker.

• De digitalt innfødte. Det er den generasjonen som vokser opp nå. Jeg har ei datter på 11 år. Hun har aldri opplevd noe annet enn at vi er på nett og tilgjengelige hele tiden. Konstant. Og over alt. Der snapchatting er den naturligste ting i verden og den foretrukne kommunikasjonsmetoden for tiden. Denne generasjonen har vannvittige krav til responstid og bruker ikke email fordi det er for tungvindt og tregt. De har tatt ”instant gratification” (umiddelbar tilfredstillelse) til nye nivåer.  Og la meg bare minne på at det er smartelefonen som er den største driveren til dette. iPhone kom på markedet i 2007 og det er altså bare 6 år siden. Vi snakker om et sinnsykt paradigmeskift i adferd på veldig kort tid. Men tror du at det er mulig å lage en ordentlig avtale med avkommet? Helt umulig. Uansett hva jeg foreslår av møtested og tidspunkt så er svaret alltid: Jada. Neida. Vi ringes. Men akkurat den adferden er vi nok flere som har adoptert etter at mobiltelefon ble allemannseie. Gled dere til at det er disse som blir deres kunder!
• De digitale innvandrerne. Som innvandrere flest er det noen som er bedre integrert enn andre. Vi som vokste opp på 70-tallet hadde en tv-kanal i sort-hvitt, ble skremt av Pompel og Pilt, og var flere på samme telefonlinje der en lang og to korte var hjem til oss, mens en lang og en kort var til butikken. For oss så er den digitale revolusjonen rett og slett et eventyr og noe som like gjerne kunne vært på en annen planet. Og så har du sånne som meg. En middelaldrende dame i min beste alder. Som har grepet den digitale tidsalder med begge hender og blitt en digital entusiast. Som ei sliten småbarnsmor fikk jeg en ny vår med sosiale medier. Plutselig kunne jeg være sosial og ”henge” med folk selv om jeg satt hjemme i ei sliten joggebukse og helt uten sminke. Og så utrolig deilig å få tid til shopping da! Med to hysteriske småunger på slep, og i ei konstant tidsklemme frister det ikke mye å trave rundt i butikker. Men jo bedre betingelser for frakt og retur, jo flere bestillinger ble sendt. Så for de som er bekymret for om det er mulig å tjene penger ved å være tilstede på nett. Det er fullt mulig!
• De digitale analfabetene. Det er dem som ikke helt skjønner mekanismene i denne nye verden. De ser ikke nytten og hvordan dette kan være med på å gi noen slags verdi i det hele tatt. Hva er galt med å gå på besøk til hverandre? Eller kanskje ta en telefon og slå av en prat? Eller stikke innom butikken på hjørnet og høre om ikke de kan bestille inn hjortetakksalt? De skjønner i hvert fall ikke vitsen med å være på Facebook. Hvorfor skal man bruke masse tid på å stirre inn i en dataskjerm liksom? Den tiden kommer jo ikke tilbake.

Mange av dere har kunder innenfor alle disse kategoriene i dag. Fremover vil det bli færre av de digitale analfabetene og flere av de digitalt innfødte. Det vil også utfordre dere som bedrifter som skal selge til disse kundene. Men hvorfor er det viktig med tilstedeværelse på nett, og øker det salget?

Foto: Stian Saur

Må bare innrømme at jeg er litt over middels interessert i sko. Fine sko. Dyre sko! Og jeg kan garantere at dyre sko lukter bedre enn billige sko. For dyre sko lukter nemlig himmelsk! Men også dyre sko blir slitt med bruk. Tidligere i vår var jeg innom Tromsø Skomakerverksted. Hadde to par sko som måtte få nye såler. Nå er de så god som nye, og jeg regner med at de kommer til å vare noen år til. Men har dere vært og sett på nettsiden, Facebook siden og på Instagram? Hva ikke de kan fikse, ordne og lage? Jeg er dødsimponert, har fått en vannvittig respekt for skomakerfaget og vet nå at det ikke finnes den skinnlørva de ikke kan reparere.

Om man kan øke salget ved å være på nett? Se på Helmersen. Også kalt det eksterne møterommet. Nå jobber jeg ganske nært, men når det dukker opp bilder på Facebook  av en kanelbolle og en cappuccino så blir jeg sulten og tørst øyeblikkelig. Og tro meg, jeg har kjøpt mange flere kanelboller enn jeg burde, og jada, jeg vet at en kaffelatte hver dag tilsvarer rundt 10.000 kr i året.

Jeg har faktisk en egen konto for penger-som-ikke-er-penger. Penger-som-ikke-er-penger er bonus, eller styrehonorar, eller aksjeutbytte. Eller penger spart de dagene jeg ikke kjøper kaffe på Helmersen. Så langt har jeg spart 76 kr på akkurat det… På to år. Uansett skal ikke disse pengene brukes på mel og dopapir. Penger-som-ikke-er-penger kan nemlig brukes som jeg vil. Og når det er sagt så har jeg til enhver tid ei lang ønskeliste fra Wintervold. Og den lista vokser. Det hjelper overhodet ikke når det ryr inn Instagram bilder av nye vidunderlige smykker, som jeg bare må ha. Det er et typisk eksempel på å synliggjøre et behov jeg ikke visste eksisterte. Som den nye drueringen til Georg Jensen som nå kommer med en diamantbesatt sommerfugl på. Må ha, bare må ha den! En vakker dag!

Også Midnight Sun Marathon. Hadde jeg stilt på startstreken om de ikke hadde nettside? Jada, det hadde jeg sikkert. Men for oss som bor i Tromsø er det et lokalt løp, og vi vet at vi kan melde oss på like før start. Vi kjenner jo løypa godt. Men bare for å sammenligne med et annet arrangement et annet sted. Hadde jeg stilt på startstreken til Oslo Maraton hvis de ikke hadde hatt nettside og jeg kunne meldt meg på nett? Aldri i verden! Men 21. september stiller jeg til start på halvmaraton. Det skjer ganske mye både i kroppen og i hodet når jeg får på meg et startnummer. Jeg har ei konkurranseblære som en maur. Med en gang jeg får startnummer på må jeg tisse. Men jeg tror det skal gå bra. Jeg har nemlig studert løypeprofilen, funnet alle plassene i løypa der det er plassert do og er rimelig trygg på at jeg skal klare å fullføre uten å bli arrestert for blotting underveis. Det blir nemlig penger av å få flere løpere på startstreken også.

Det budskapet jeg ønsker at dere skal sitte igjen med nå er at Internet går ikke over. De digitalt innfødte og digitale innvandrere blir flere. Og ja, det er penger å tjene på å være tilstede på nett. Også penger-som-ikke-er-penger!