Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 20. desember 2014. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.
 |
| Illustrasjon: Odd Klaudiussen |
Det er
fire dager igjen til julaften. Selv om at jeg har vist om denne dagen i et år
så kommer julekvelden rett på kjerringa. Folk stresser rundt for å kjøpe gaver
vi ikke behøver og haugevis av mat vi ikke kommer til å klare å spise opp. Mye
på grunn av sterke tradisjoner og forventninger. Man kødder da virkelig ikke
med juletradisjonene!
I løpet
av dagen vil handelsstanden gni seg i hendene og vi vil nok få en ny rekord i
antall betalinger med kort på en time. Og mens vi raser rundt med rødglødende
betalingskort og handlelister lange som et vondt år, stresser vi. Og leter
etter parkeringsplass. 22. desember er den store bulkedagen. Faktisk skjer det
76 % flere uhell denne dagen enn ellers, selv om de fleste er av mindre
alvorlig art. Må det virkelig være sånn?
Jeg har
bestemt meg for å la være å stresse til jul. Det betyr at jeg må skyve unna alt
som heter dårlig samvittighet for det jeg ikke får gjort. Men hvem er det
egentlig som setter forventningsnivået til hva som skal gjøres? Da jeg
konkluderte med at det er det jeg som bestemmer, ble alt så mye enklere.
Det blir
definitivt ikke sju sorter til jul. Jeg er heldig og får verdens beste lefser
fra tantene i julegave. Jula er full av mattradisjoner som involverer uante
mengder med pålegg. Røyka laks, julesild, lammerull, juleskinke, saltkjøttlår
og fenalår. For å prøve å få spist opp mest mulig av all den gode maten vi
kjøper holder jeg bakingen til et lavnivå. Derfor prioriteres det å bake grove
brød og julebrød. Men jeg kjenner allerede nå at jeg gleder meg til knekkebrød
med brunost i januar.
Jeg
elsker å få julekort i posten. Gjerne med bilder av de jeg ikke har sett på
lenge. Og kanskje en liten personlig hilsen. I år har jeg ikke skrevet et
eneste julekort. Når man utleverer seg selv på sosiale medier hele tiden ser jeg
ikke helt behovet for å skrive julebrev om hva som har skjedd det siste året.
Men det er klart at samvittigheten stikker litt når jeg tenker på tante Petra i
Ålesund som er 93 år og onkel Arvid i Bergen på 81 som helt sikkert ville satt
pris på et bilde av familien og noen gode ord. Kanskje klarer å jeg få skrevet
noen ord i romjula, men jeg lar meg ikke stresse av noen julekort.
Med
pinnekjøttet i hus så kan jula bare komme. Huset er sånn passelig rent etter
fredagsvasken før jul. Jeg innser at det ikke ble noen rundvask i år heller. Ikke
har jeg vasket alle kjøkkenskuffene heller. Men jeg kan vel alltids sette ei
skål med grønnsåpe under sofaen for lukten sin del? Julegardiner har jeg ikke,
men det må da holde med noe av den julepynten som er samlet gjennom mange år?
Hvis jeg sper på litt med noen svibler, julestjerner og amaryllis så får det
være mer enn nok.
Den
juletradisjonen jeg setter aller mest pris på er når vi går på kirkegården på
selve julaften og tenner lys. Min egen nærmeste familie ligger på en annen
kirkegård, men jeg bruker stunden til å sende gode og varme tanker om mine
kjære og tenner mentale lys på deres graver. Etter besøket på kirkegården drar
vi hjem og kler oss om mens pinnekjøttlukta brer seg i huset og gir
forventninger om det som skal komme.
Heldig er
jeg som kan sitte i stua og høre på peisen som knitrer, være sammen med mine
kjære og være uendelig trygg. Så får det være at jeg ikke husker hvordan det er
å være sulten. Det går heldigvis over. En gang til neste år er blir jeg nok
sulten igjen.
Med dette ønsker jeg en riktig gledelig og stressfri jul.
