Polart lavtrykk og sånn...

Foto: Stian Saur

I går fikk jeg være med på en legendarisk joggetur. Det var faktisk en sånn tur man lever lenge på, og som det kommer til å gå gjetord om i lang tid. Jeg er så fornøyd med at jeg endelig er i gang med trening igjen. Jeg elsker å trene ute. Og med godt treningstøy er det egentlig ikke så viktig hvordan været er. 

Værmeldingen hadde varslet tiddelibom og huttemegtu i flere dager. Men i går kom det ekstremvarsel om seriøst ragnarok. Gjennom hele dagen var det opphold og et alminnelig pent vintervær. Ut på ettermiddagen blåste det opp og tetnet til. Et ordentlig polart lavtrykk med fem kalde minus og en skikkelig snøstorm. Men når Northern Runners inviterer til felles trening, da betyr ikke været noen ting.

Ok, det var det kanskje ikke riktig så mange som møtte opp som det pleier å være. Men de som kom må herved for evig og alltid kunne kalles noen skikkelig tøffinger. Vi la i vei og fulgte planen for treningsøkta til punkt og prikke. Heldigvis startet vi med en lang, lang nedoverbakke. Jeg innrømmer at jeg prøvde å la være å tenke på at den bakken skulle vi oppover for å komme tilbake til utgangspunktet. Jeg har en kropp som er laget for fart. Og spesielt det fysiske begrepet massefart er noe som passer for meg. Det betyr at jeg kommer best til min rett i slake nedoverbakker. Da betyr heller ikke 10 cm løssnø så mye. Men tro meg, det utgjør all verdens forskjell når du skal oppover i en og en halv km og samtidig er passelig sliten. Det gikk ikke akkurat fort opp der…

Tre av oss ble rimelig overrasket da plogen kom i ei faderlig fart på hovedveien. Når vinden uler rundt hodet, og snøen fyller alle tilgjengelige kroppsåpninger fikk vi ikke akkurat noe forvarsel heller. Mellom oss og hovedveien var det en tett støyskjerm. Vi ante fred og ingen fare da det plutselig regnet snø og isklumper i fra oven. Man forventer ikke å bli tatt av snøskred når man jogger på gangveien – midt i byen.

Som en venn kommenterte: ”Ser de advarer mot å gå ut så det var sikkert lurt av deg å løpe…”

Det var akkurat sånn det var. Det var en skikkelig vannfast-mascara-edition. Og det var FRISKT!