fredag 21. mars 2014

Naiv.Super!


Jeg er en heier! Og jeg elsker sosiale medier. Alle er sin egen redaktør, det er lav terskel for å komme i dialog, og man blir kjent med mange nye mennesker. Det er raushet, deling, heiarop og ny kunnskap i en salig blanding.

Godt nok for de svina, Raushetens tid, eller rosa sukkerspinn?
Forrige helg hadde Aftenposten en artikkel om at kvinner i posisjon heier hverandre frem på sosiale medier med store ord, komplimenter og smilefjes. Og så brøt helvete løs. Hele uka har sosiale medier kokt, det har vært debatter, i aviser, på radio og på tv. Debatten har tatt uante retninger i hytt og pine. Om damer på 40+ som strør om seg med ukritisk ros, fjåsete fjortiskomplimenter og et ønske om å bli tatt opp i eliten. Om at vi levde i en naiv sky av rosa sukkerspinn. Det var nesten så jeg begynte å tro på det selv. Nesten!

Jeg gir stadig vekk positive tilbakemeldinger gjennom sosiale medier. Det finnes mange fantastiske damer. Det finnes mange fantastiske menn også. Jeg forbeholder meg retten til å heie på de som jeg syns gjør en fantastisk jobb, skriver en fantastisk kommentar, berører meg eller bidrar til at jeg gjør egne refleksjoner. Og noen ganger gir jeg også komplimenter for snasne sko eller et flott bilde. Men det gjør jeg da i den virkelige verden også. Jeg er ikke naiv av den grunn.

Helt siden jeg på ungdomsskolen endte opp med et valgfag som het MSSR – maskin, sjø, sløyd, reparasjon (helt seriøst!) har jeg vært vant med å være i mannsdominerte miljø. Da jeg studerte informatikk på universitetet, var jeg en del av en kvinneandel på mindre enn 10% på studiet. Rollemodellene var få, og en av de temaene jeg brenner for i dag er å rekruttere jenter til realfag. Derfor kommer jeg til å fortsette å heie spesielt på de damene som stikker seg frem, tar posisjoner og hever seg i mannsdominerte miljø. Gjør det at jeg er naiv? Det kan jeg faktisk ikke tenke meg. Men jeg heier på dyktige menn også, og ser ikke på dette som noen kjønnskamp.

Gjennom alle tider har folk gitt ros og tilbakemeldinger til andre. Men heiaropene har ikke vært tilgjengelig og synlig for resten av verden. Men når heiingen skjer i sosiale medier er det synlig. For alle. Og det er nytt. Dermed blir det også tydelig hvem som heier på hvem. Den transparensen og åpenheten er det ikke alle som syns like mye om.

Men jeg skal gi kritikerne rett på et punkt. Når mye av den åpne dialogen skjer på twitter der man er begrenset til 140 tegn er man nødt til å fatte seg i korthet. Det gjør at man noen ganger må redigere ned meldingen slik at noen poenger uteblir. Men twitter er et fantastisk medium for å komme i dialog med mennesker du ellers aldri ville fått anledning til å snakke med.

Gode folk har gjort seg fortjent til positive kommentarer og den transparensen som finnes i sosiale medier ønsker jeg velkommen. Det er faktisk helt på sin plass, og på tide.

Noen flere bidrag i debatten finner du her:
Elin Ørjasæter: Derfor heier damer på hverandre
Kaklebloggen: Hilsen heiagjengen
Ingvild Moen: Det blåser varmt (av raushet) flere steder enn på toppen
Kathrine Aspaas: Heia, heia, heia!!!
Dagens Næringsliv: Rosa sukkerspinn


2 kommentarer:

  1. Heia godt skrevet... Dette var også mine tanker etter ukens "kvinneros". Jeg vil fortsette, som jeg hittil har gjort, å rose kvinner og menn som fortjener det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig at du la igjen en kommentar. Tror vi er mange som har mye å gå på når det gjelder å gi gode tilbakemeldinger. Mye enklere å rise!

      Slett