Bekjennelse fra baktroppen

Jeg har akkurat fullført en halvmaraton. Min tredje, faktisk. Jeg bør med det kunne kalle meg en rutinert halvmaratonløper. Mens andre perser og gjøre store steg i progresjonen så er ikke jeg i nærheten. Men det er kanskje sånn det blir når viljen er større enn evnen?

Hvis du er ute etter en løpehistorie som kan vise til store idrettslige bragder, bør du lese Thomas sin suksesshistorie fra hans helmaraton under Oslo Maraton. Hvis du vil høre mer om hvordan ei helt vanlig dame i sin beste alder klarte å karre seg gjennom halvmaraton med litt for tynt treningsgrunnlag, kan du lese videre.

Begge gangene jeg har løpt halvmaraton tidligere har jeg klart å klumse på meg en skade like etterpå slik at jeg har blitt satt ut på sidelinja i tre måneder. I fjor klarte jeg å tråkke over med brudd i ankelen og jeg kunne ikke begynne å jogge igjen før i februar. Da hadde jeg 8 måneder på å trene meg opp til det store målet som var halvmaraton i Oslo. Derfor har jeg vært tydelig på at jeg skulle skynde meg sakte for å unngå belastningsskader. Men kanskje hadde jeg ikke behøvd å ta det SÅ mye med ro?  

Jeg har etter hvert klart å få opp kondisjonen på et nivå der jeg har klart å jogge ei mil, veldig rolig, uten gåpauser. Jeg har også hatt økter der jeg har vært på lengre turer med gåpauser. Men jeg har kjent på at jeg ikke har hatt noe fart. Det har gått i sirup hele veien. I vår tenkte jeg at det ikke var så farlig da det var viktigere å få opp utholdenheten. Jeg hadde håpet at farten skulle kommer litt av seg selv. Men det skjedde ikke.  Siden i slutten av juli har jeg hatt ukentlige ”langturer” på ei mil eller mer. Men sangen som surret i hodet før start var ”hun er kretsmester i alt som er tungt og skal kastes langt”, og straks skal hun løpe halvmaraton.

Selfie med løperdronningen ved 15km.

Jeg hadde ingen ambisjon om å perse i Oslo. Sett i etterkant er det nesten på grensen til galskap å stille til start. Jeg hadde stresset hele uken før, jeg hadde sovet for lite, og tok meg stadig i å kjenne på at jeg ikke pustet ordentlig. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle lage meg en god opplevelse uansett hvordan det gikk underveis i løpet.  Løpet gikk lett og ledig i starten. Jeg holdt et litt raskere tempo enn jeg hadde planlagt den første timen. Jeg frydet meg over folkelivet langs løypa, fikk med meg musikken og syns det var helt fantastisk å være i gang. Passerte mila med godt humør. Så begynte det kjedelige strekket ut på industriområdet og havna. Ved vending der var det slutt. Helt slutt! Klokka viste 12 km. 9 km igjen til mål. Ja, ja. Jeg fant ut at jeg måtte vel klare å gå 9 km på 90 minutter og ville da være i mål på godt under 3 timer. Så da gikk jeg da. Og jogget bare rolig i nedoverbakkene. Folk lå strødd i løypa og fikk tilsyn og behandling. Å bryte løpet var ingen opsjon for meg. Og om ikke annet så er jeg stolt av å fullføre for egen maskin. Jeg dokumenterte løpet i tekst og bilder både på Facebook og Instagram underveis. Etter å ha fått masse oppmuntring og heiarop på det siste strekket før mål, danset jeg meg i mål. Med en ny halvmaratonskalp i beltet. Sluttiden ble 2:44.57. Jeg klarte altså sub 2:45 med god margin. H for halvmaraton, altså.

Ei uke etterpå er jeg glad for at jeg kjøpte nye joggesko som er en størrelse større enn i fjor. Da har jeg plass til både innleggssåler og tær og dermed har jeg klart å unngå blåtær denne gangen. Ellers har jeg ei sårskorpe etter gnagsår midt på ryggen! Jeg er øm i skinnet der armer og kropp har gnisset mot hverandre. Og venstre bakfot, fra ankel og opp til rompa er rett og slett litt for kort. Jeg kjenner på kroppen og har brukt hele uka på restitusjon. Det skal jeg gjøre enda noen dager. Og om litt er jeg klar for nye løpeeventyr.

En drøy km før mål, og like glad. Foto: Thomas Føre

Om jeg skal gjøre det igjen? Ja, det frister. Men neste gang må jeg være lettere i kroppen. Det får være første veg på målet. Klubbturen med Northern Runners neste år går til Trondheim Maraton, og det forundrer meg ikke om jeg står på start til halvmaraton der også. Om ikke annet så viser jeg med dette at når jeg kan komme meg gjennom halvmaraton, så er det håp for alle. Med en liten porsjon galskap, mye vilje og massevis av løpeglede er det fullt mulig å få en god opplevelse også.