lørdag 8. november 2014

Uhørt: Raushetens tid

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 8. november 2014. Utrolig stor stas at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. 
Illustrasjon: Odd Klaudiussen

En av bøkene som har gjort størst inntrykk på meg er ”Raushetens tid” og er skrevet av Kathrine Aspaas. Hun tok utgangspunkt i forskning, næringsliv og private erfaringer og konkluderte med følgende: ”Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.”

Det krever mot å våge åpenheten. Dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for organisasjoner. Alt må ikke være perfekt hele tiden, og det er fryktelig vanskelig å tro på et glansbilde. Det er nemlig menneskelig å feile. Vi gjør alle feil gjennom livet, og det er fullt mulig å komme styrket ut etter et feiltrinn. Å gjøre feil kan til og med være med på å øke anseelsen. Hvordan vi håndterer et feilgrep er med på å påvirke utfallet. Det finnes et eget ord for dette, feiltastisk. Å være feiltastisk betyr å kombinere ærlighet rundt egne feil med vilje til å holdes ansvarlig. Man skyver ikke skylden over på noen andre. På en ydmyk og vennlig måte innrømmer man skyld og tar ansvar. Når jeg tabber meg ut, innser det og lærer av det, da er jeg feiltastisk.

Tør du å løfte fram andre? For meg handler det mye om tillitt. Det å gå god for noen. Det å ville andre vel. Det å anerkjenne at det finnes utrolig mange dyktige mennesker der ute. Som er mye bedre enn meg. Mange ganger er det lettere å se på andre som en trussel. En trussel som utfordrer min posisjon, kompetanse eller makt. Jeg velger å prøve og se litt større på det. Hva om vi jobber sammen for å nå et større mål? Da vil jeg helst være omgitt av personer som er bedre enn meg.

Raushetens tid er et begrep som jeg har adoptert og som jeg forsøker å etterleve så godt jeg kan. Men hva betyr det sånn egentlig? Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å engasjere meg, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. Jeg ønsker å løfte fram andre. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Jeg er nok også over gjennomsnittet interessert i, og opptatt av sosiale medier. Jeg bruker mye tid på facebook, twitter og instagram. Altfor mye i følge min mann. Det handler ikke om å samle likes og å få oppmerksomhet. Den viktigste grunnen er at på sosiale medier er det veldig mange som gir av seg selv og er raus. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom sosiale medier som jeg setter umåtelig stor pris på. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, gjennom sosiale medier. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng.

I sosiale medier må man gjøre seg fortjent til tillit. Det er overhodet ikke nødvendig å dele absolutt alt i livet sitt, eller fortelle om alle feiltastiske opplevelser. Men det er mulig å gi av seg selv på en konstruktiv måte. Det er mulig å vise omtanke ved å ta seg tid til å engasjere seg i saker som betyr noe, og man kan vise raushet ved å trekke frem gode prestasjoner og behandle folk med respekt. Også når man ikke er enig.

Å vise omtanke kan gjøres på uendelig mange måter. Og det beste av alt, omtanke kan øke verdi. Det gjelder både på det personlige plan og bunnlinja til en bedrift. Velkommen til raushetens tid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar