Viser innlegg med etiketten #SoMe. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten #SoMe. Vis alle innlegg

fredag 21. mars 2014

Naiv.Super!


Jeg er en heier! Og jeg elsker sosiale medier. Alle er sin egen redaktør, det er lav terskel for å komme i dialog, og man blir kjent med mange nye mennesker. Det er raushet, deling, heiarop og ny kunnskap i en salig blanding.

Godt nok for de svina, Raushetens tid, eller rosa sukkerspinn?
Forrige helg hadde Aftenposten en artikkel om at kvinner i posisjon heier hverandre frem på sosiale medier med store ord, komplimenter og smilefjes. Og så brøt helvete løs. Hele uka har sosiale medier kokt, det har vært debatter, i aviser, på radio og på tv. Debatten har tatt uante retninger i hytt og pine. Om damer på 40+ som strør om seg med ukritisk ros, fjåsete fjortiskomplimenter og et ønske om å bli tatt opp i eliten. Om at vi levde i en naiv sky av rosa sukkerspinn. Det var nesten så jeg begynte å tro på det selv. Nesten!

Jeg gir stadig vekk positive tilbakemeldinger gjennom sosiale medier. Det finnes mange fantastiske damer. Det finnes mange fantastiske menn også. Jeg forbeholder meg retten til å heie på de som jeg syns gjør en fantastisk jobb, skriver en fantastisk kommentar, berører meg eller bidrar til at jeg gjør egne refleksjoner. Og noen ganger gir jeg også komplimenter for snasne sko eller et flott bilde. Men det gjør jeg da i den virkelige verden også. Jeg er ikke naiv av den grunn.

Helt siden jeg på ungdomsskolen endte opp med et valgfag som het MSSR – maskin, sjø, sløyd, reparasjon (helt seriøst!) har jeg vært vant med å være i mannsdominerte miljø. Da jeg studerte informatikk på universitetet, var jeg en del av en kvinneandel på mindre enn 10% på studiet. Rollemodellene var få, og en av de temaene jeg brenner for i dag er å rekruttere jenter til realfag. Derfor kommer jeg til å fortsette å heie spesielt på de damene som stikker seg frem, tar posisjoner og hever seg i mannsdominerte miljø. Gjør det at jeg er naiv? Det kan jeg faktisk ikke tenke meg. Men jeg heier på dyktige menn også, og ser ikke på dette som noen kjønnskamp.

Gjennom alle tider har folk gitt ros og tilbakemeldinger til andre. Men heiaropene har ikke vært tilgjengelig og synlig for resten av verden. Men når heiingen skjer i sosiale medier er det synlig. For alle. Og det er nytt. Dermed blir det også tydelig hvem som heier på hvem. Den transparensen og åpenheten er det ikke alle som syns like mye om.

Men jeg skal gi kritikerne rett på et punkt. Når mye av den åpne dialogen skjer på twitter der man er begrenset til 140 tegn er man nødt til å fatte seg i korthet. Det gjør at man noen ganger må redigere ned meldingen slik at noen poenger uteblir. Men twitter er et fantastisk medium for å komme i dialog med mennesker du ellers aldri ville fått anledning til å snakke med.

Gode folk har gjort seg fortjent til positive kommentarer og den transparensen som finnes i sosiale medier ønsker jeg velkommen. Det er faktisk helt på sin plass, og på tide.

Noen flere bidrag i debatten finner du her:
Elin Ørjasæter: Derfor heier damer på hverandre
Kaklebloggen: Hilsen heiagjengen
Ingvild Moen: Det blåser varmt (av raushet) flere steder enn på toppen
Kathrine Aspaas: Heia, heia, heia!!!
Dagens Næringsliv: Rosa sukkerspinn


søndag 7. april 2013

#SoMe og bedriftskultur


#SoMe har utviklet seg til å bli et kjent og mye brukt begrep. #SoMe ble først brukt av CecilieTS for flere år siden, og er nå en helt naturlig del av dagligtalen til mange av oss. Med utgangspunkt i hennes bloggpost ”Sosiale medier gjør oss rausere” har jeg sett på hvorfor bedriftskultur har noe å hente fra #SoMe.

Vet du ikke hva #SoMe er? I første omgang er det en forkortelse for sosiale medier, men det har også en underliggende betydning der CecilieTS la vekt på ”så (mye) meg”. Etter hvert har det utviklet seg mer i retning av inkludering og oppriktig interesse for andre.

Jeg betegner meg som en #SoMe entusiast. Ikke ekspert på noen måte, men jeg liker prinsippene og jeg får mye igjen for å være tilstede. Jeg tror det er mange bedrifter som kan få mye igjen av å sjele til prinsippene i #SoMe og inkludere disse inn i sin bedriftskultur.

La oss ta to steg tilbake. Hva er #SoMe og hva er de viktigste prinsippene? Det finnes mange plattformer man kan delta i sosiale medier på. Facebook, Twitter, blogg, Instagram, og Google plus er noen, men det finnes mange flere. Det er mange måter å bruke sosiale medier på, og hver plattform har forskjellige egenskaper som gjør at man bør være bevisst på formål og målgruppe. I mange tilfeller er det hensiktsmessig å dele på tvers av plattformer, men ikke alltid. Og i stor grad gjelder at som man reder så ligger man. Og den omtalen man får har man i all hovedsak gjort seg fortjent til. Enten det gjelder på godt eller vondt.

Transparens
Internet er infrastrukturen som benyttes og ”Google is your friend”. Derfor må vi akseptere at det som legges ut på nett, det blir liggende på nett. Sånn circa til evig tid. Og da er vi inne på det første viktige prinsippet med #SoMe, nemlig transparens. Som i gjennomsiktig. Når alt ligger tilgjengelig på nett har vi muligheten til å se med egne øyne hva noen mener, hvordan de agerer, hva de står for, hvordan de inkluderer sine omgivelser og om de klarer å omsette ord til handling. Snakker vi hel ved? Eller bare show-off uten substans? Men er dette interessant for bedriftskultur? Absolutt.

Opp gjennom årene har jeg vært med på mange strategiprosesser i forskjellige bedrifter. Selve grunnlaget for strategien blir gjerne lagt på en samling. Der får ledere tid og rom til å gå i skogen og reflektere. Eller se ut over havet og filosofere. Gjerne i flere dager. Når man endelig har kommet frem til en strategi som skal presenteres for resten av organisasjonen kalles det inn til kickoff. Ansatte får se en powerpoint som presenterer konklusjonen og avsluttes som en misjonsbefaling med å gå ut og oppfylle alle intensjoner i strategien. Ny strategi skal gjerne resultere i endringer, det være seg både organisasjonsendringer, nytt fokus (fokus betyr også å velge bort noe) og adferd. Hvis vi ikke skjønner hvorfor noe skal gjøres annerledes vil alle pigger gå ut og bli til motstand. Vi mennesker er ikke spesielt glad i endringer i utgangspunktet, men vi har en velsignet evne til å akseptere det aller meste hvis vi bare forstår hvorfor. Det å kunne se rasjonalet bak en beslutning, hvordan en holdning har utviklet seg, muligheten til å kunne delta i diskusjonen og være med å påvirke utfallet. Hvis organisasjoner hadde klart å gjøre prosessen bak beslutninger mer transparent ville det vært enklere å få til endringer i en organisasjon.

Raushetens tid
Raushetens tid er ikke bare en tittel på ei bok skrevet av Kathrine Aspaas. Det er også et begrep som jeg har adoptert. Mange av oss lever i raushetens tid. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom #SoMe som jeg setter umåtelig stor pris. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, og det er #SoMe som er kanalen. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng. Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å delta, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Hvor mange bedrifter har en kultur som er preget av raushet? Min magefølelse er at her er det mye å gå på. Det går også på tillit. I sosiale medier gjør man seg fortjent til tillit. Det å ville noen andre vel. Det eneste vi med sikkerhet vet er at fremtiden vil medføre endringer. Organisasjonsendringer avler usikkerhet, og man ønsker å beskytte seg selv og sine oppgaver. Bevisst eller ubevisst graver man skyttergraver, tilliten forsvinner og det siste man tenker på er å være raus og ville hverandre vel. 

So much more than me
Kanskje er det ønsketenkning fra min side, men jeg ville i alle fall ha likt å jobbe i en organisasjon der man kunne følge beslutningsprosesser. Og ha trygghet og tillit nok til å kunne være raus og samtidig vite at alle ville dra i samme retning. Og derfor mener jeg at prinsipper fra #SoMe i form av ”So much more than me” vil være med på å løfte bedriftskulturen i mange organisasjoner.