Jenter og teknologi

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 21. februar 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Hvorfor er det så mange jenter som velger bort realfag og matematikk når de skal velge fag på videregående skole? Hvorfor er kvinneandelen så lav på universiteter og høyskoler når det kommer til teknologiske fag? Rekruttering av jenter til teknologifag er et tema som ligger mitt hjerte nært. Jeg er opptatt av denne problemstillingen fordi jeg oppriktig tror at verden blir et bedre sted med flere damer som er med på å utvikle og finne løsninger. Når morgendagen formes er det ikke mulig å komme utenom teknologi.

Jeg fikk nylig muligheten til å leve opp til et av mine nyttårsforsetter. Jeg skal nemlig bli flinkere til å si ja til ting som er viktig, selv om det er utenfor komfortsonen min. Og da jeg ble spurt om å stille som konferansier til Jenter og Teknologi, var mitt umiddelbare svar: ”Konferansier har jeg aldri vært før, det går sikkert kjempebra”. Jenter og Teknologi er et nasjonalt arrangement for å inspirere og motivere jenter som går siste året på ungdomsskolen, og de som går på videregående skole. I Tromsø var det mer enn 150 unge damer som var påmeldt.

Jenter og teknologi altså. I følge Wikipedia er definisjonen av jente: ”Jente er et menneskebarn av hunnkjønn, i motsetning til en gutt. De biologiske forskjellene mellom jenter og gutter har medvirket til en kulturell og sosial forskjellsbehandling av kjønnene. Ofte har jenter i ulik grad fått sine liv begrenset ved barnefødsler og familie, og blitt behandlet annerledes eller dårligere, i den forstand at deres muligheter er mer begrenset, enn gutter.”

Forskjellene er nok større i et globalt perspektiv der vi vet at flere jenter enn gutter ikke får skolegang. Noe som ble aktualisert gjennom fjorårets tildeling av Nobels fredspris til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai. Men i Norge har vi en annen forskjell som er veldig spennede. Jenter får bedre karakterer enn gutter, og jentene får gjennomsnittlig en halv karakter høyere i standpunkt i faget matematikk for realfag. Vi er heldig som bor i Norge, der likestillingen er kommet så langt at det å være jente ikke kan sees på som et hinder.

Men hva er teknologi da? I følge Wikipedia: ”Teknologi er praktisk utførelse, anvendelse av, og kunnskapen om teknikker, systemer eller metoder i den hensikt å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon. Ordet teknologi kommer fra gresk, i betydning av kunst, dyktighet, håndlag, ferdighet.” Det er så vakkert! Ved å jobbe med teknologi er vi problemløsere. Med kunstnerisk dyktighet. Jeg blir nesten rørt av sånt.

Mitt fag er informatikk. I historisk perspektiv er informatikk et veldig ungt fag. Bare for å ta et eksempel; vinter-OL på Lillehammer i 1994 var det første idrettsarrangementet som presenterte resultater på nett i sanntid. I dag er det vanskelig å se for seg en hverdag uten Internett. Hvordan klarte vi egentlig å finne svar på noe som helst før Google? Det er helt sikkert at informatikk kommer til å være en vesentlig faktor i utviklingen fremover, nesten uansett fag.

De viktigste personlige egenskapene for å forme fremtiden er nysgjerrighet og mot. Nysgjerrig nok til å stille de gode spørsmålene, og ha mot nok til å tørre akkurat det. Da gjelder det for flere av oss å tørre å si ja til det som er utenfor komfortsonen. Det kan være ubehagelig, det kan være vanskelig, og det kan hende man feiler. Men det er utenfor komfortsonen man er ekstra skjerpet, man stiller de gode spørsmålene, og seieren smaker ekstra godt når man gjør det bra. Utviklingen fremover trenger kvinner. Fordi kvinner kan bidra med nye perspektiver, se andre sammenhenger og stille andre typer spørsmål. Å være en del av utviklingen fremover. Det blir faktisk ikke bedre enn det, jenter!

Godt nytt år og sånn

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 24. januar 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Nytt år gir nye muligheter. Årsskiftet er liksom et veiskille hvor vi kan begynne på nytt. Det er tid for refleksjoner, gjøre opp status om det som var bra i året som gikk, og ta et oppgjør med det vi ikke er fornøyd med. Det gir oss en mulighet for å definere alt som skal bli bedre i det nye året. Veldig mange av oss gikk inn i det nye året med en plan. De mest vanlige forsettene er å trene mer, slanke seg og slutte å røyke. Men det som virket som en utrolig god idé natt til første nyttårsdag er kanskje ikke like lett å følge opp etterpå. Eller?

Det er mange som starter året med at de skal begynne å trene. Og allerede de første dagene i januar kan du se dem. De som har børstet støv av noen gamle joggesko, og presser seg ut på sin første joggetur på vet-ikke-hvor-mange-år. De som stiller seg i kø for å melde seg inn på treningssenteret. Som er full av motivasjon og starter beinhardt med å trene 4 ganger i uka. I alle fall den første uka. Før de går lei, eller får en belastningsskade, i løpet av kort tid. Det er en kjent sak at det nesten ikke er mulig å komme inn på et treningssenter i januar og februar. Fra mars og utover er det igjen mulig å få plass på timer, finne ledige garderobeskap og kunne dusje etterpå. Men i år er det annerledes. Superenkel forskning viser at det er god plass på Sats i januar. Betyr det at folk flest ikke har trening som nyttårsforsett lenger, trener de i skiløypa, eller er det for mange treningssentre?

Media bruker hele desember for å hausse opp oppskrifter på den beste julematen, julegodterier du kan lage selv, og slik lager du det beste selskapet. Så kommer januar og da skal vi åpenbart slanke oss hele gjengen. Over natta er bladene fulle av slankeoppskrifter og all verdens dietter. Det finnes et hav av muligheter. Hva med suppekurer, 5:2 dietter, eller kanskje det er like greit å bare spise pulver?

Det er klart at vi som har en smule aggressiv BMI lar oss påvirke. Men jeg er ikke lenger så lettlurt. Den 5:2 dietten har jeg levd etter i mange år. Jeg spiser vanlig i 5 dager og koser meg med to dager helg. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har gått ned et gram, men denne formen for diett gjør meg glad og lykkelig. Og jeg er sikker på at livet er mye bedre som en glad tjukkas enn å være tynn og sur. Men snart er det februar og da fylles bladene igjen opp med oppskrifter på de beste sjokoladekakene, og fastelavnsboller.

Vi er kommet et godt stykke ut i januar. For mange er nyttårsforsettene allerede brutt og forkastet som et sinnsykt dårlig forslag. Men jeg liker konseptet, selv om man ikke alltid lykkes i første forsøk. Som med mye annet i livet kommer man ikke langt med å gi opp. Det er da man tar seg selv i nakken og prøver en gang til. Det er aldri for sent å prøve og forbedre det som man ikke er fornøyd med. Hvis man ikke helt vet hvor man skal begynne, får man prøve å sortere. Hva kan du faktisk gjøre noe med selv, og hva er enklest å starte med? Cecilie Thunem-Saanum har laget et mantra som jeg har adoptert: ”Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.” Det er en viktig påminnelse om at vi faktisk har valgmuligheter, og vi må bruke våre egne verdier for å prioritere det som er viktig for oss. Og så kan vi lage en plan.

Hva med mine egne nyttårsforsetter? Joda, det står noen punkter på min liste også. Jeg skal bli tøffere og tørre å si ja til oppgaver som kan være med på å dytte meg fremover, selv om jeg syns det er ukomfortabelt. Men først og fremst skal dette være året for gode opplevelser. Både alene, med venner og familie.

Lag deg et riktig godt nytt år!

Sjømatpiken

Jeg er nok over gjennomsnittlig interessert i både mat og vin. Så da jeg før jul fikk noen spørsmål om mine mattradisjoner i jula svarte jeg villig vekk. Og sånn gikk det til at jeg plutselig befant meg som frontfigur for en julekampanje fra Godfisk.

Laksetataki. Foto: Arthur Arnesen

Rekesalat. Foto Arthur Arnesen

Det skal sies at jeg ikke helt innså konsekvensene før jeg fikk forespørsel om når det passet at det kom en fotograf for å ta noen bilder til oppslaget. Men har man sagt A, får man bare si B også. 

Min kunnskap om modelloppdrag har jeg fått helt og holdent etter å ha sett et par episoder av Top Model på tv. Men det var ikke mye ”hair and makeup” før selve photoshoot´en. Heldigvis er fotograf Arthur Arnesen en fryd å jobbe med. Sånn i ettertid er vi helt enige om at litt pudder sikkert hadde gjort seg, men det skal jeg huske til neste gang. Uansett,  matbildene ble så fine at de absolutt fortjener å bli vist frem. Selve saken finner du her.

Utgangspunktet var altså mine julemattradisjoner. På julaften har vi alltid pinnekjøtt. 2. juledag har vi den store familiefesten med noen og tjue til bords. Og der serveres alltid små fløtefiskeboller i hvit saus med reker, erter og terteskjell. Med tanke på alt det gode pålegget vi har i jula, prøver jeg å legge inn noen ekstra fiskemiddager der jeg kan.

Foto: Arthur Arnesen

Men mitt kulinariske høydepunkt er selve nyttårsaften. Ingen fast tradisjon til hva som skal serveres, men alltid gode venner som gjester. Jeg varierer menyen og satser på 5-7 forskjellige retter. Som regel pleier jeg å ha to forretter med en eller annen form for sjømat. Til photoshooten lagde jeg to forretter. Først en rekesalat med avocado, hvitløksdressing og rognkjeksrogn. Deretter laksetataki med soyasaus, limesaft, vårløk og sesamfrø.

Når jeg lager middagsselskaper med mange retter blir det både mat jeg har laget før, men jeg prøver også ut nye retter. Jeg lager helst enkle retter som gjerne ser imponerende ut. Når man lager en meny med flere retter er det viktig med planlegging og timing. Jo mer man kan lage på forhånd, jo bedre. For man vil jo delta på festen også. Og det aller beste trikset? Champagnepiken starter alltid med champagne. Det garanterer god stemning. Og glade gjester gir hyggelig selskap.

Inspirasjon til forrettene fant jeg på godfisk.no. Jeg lagde varianter av disse:

• Avocado- og rekesalat 
• Laks Tataki 

PS: For at det ikke skal herske noen tvil om min integritet, så ble dette "modell"-oppdraget ble belønnet med et gavekort.

Gledelig jul!

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 20. desember 2014. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Det er fire dager igjen til julaften. Selv om at jeg har vist om denne dagen i et år så kommer julekvelden rett på kjerringa. Folk stresser rundt for å kjøpe gaver vi ikke behøver og haugevis av mat vi ikke kommer til å klare å spise opp. Mye på grunn av sterke tradisjoner og forventninger. Man kødder da virkelig ikke med juletradisjonene!

I løpet av dagen vil handelsstanden gni seg i hendene og vi vil nok få en ny rekord i antall betalinger med kort på en time. Og mens vi raser rundt med rødglødende betalingskort og handlelister lange som et vondt år, stresser vi. Og leter etter parkeringsplass. 22. desember er den store bulkedagen. Faktisk skjer det 76 % flere uhell denne dagen enn ellers, selv om de fleste er av mindre alvorlig art. Må det virkelig være sånn?

Jeg har bestemt meg for å la være å stresse til jul. Det betyr at jeg må skyve unna alt som heter dårlig samvittighet for det jeg ikke får gjort. Men hvem er det egentlig som setter forventningsnivået til hva som skal gjøres? Da jeg konkluderte med at det er det jeg som bestemmer, ble alt så mye enklere.

Det blir definitivt ikke sju sorter til jul. Jeg er heldig og får verdens beste lefser fra tantene i julegave. Jula er full av mattradisjoner som involverer uante mengder med pålegg. Røyka laks, julesild, lammerull, juleskinke, saltkjøttlår og fenalår. For å prøve å få spist opp mest mulig av all den gode maten vi kjøper holder jeg bakingen til et lavnivå. Derfor prioriteres det å bake grove brød og julebrød. Men jeg kjenner allerede nå at jeg gleder meg til knekkebrød med brunost i januar.

Jeg elsker å få julekort i posten. Gjerne med bilder av de jeg ikke har sett på lenge. Og kanskje en liten personlig hilsen. I år har jeg ikke skrevet et eneste julekort. Når man utleverer seg selv på sosiale medier hele tiden ser jeg ikke helt behovet for å skrive julebrev om hva som har skjedd det siste året. Men det er klart at samvittigheten stikker litt når jeg tenker på tante Petra i Ålesund som er 93 år og onkel Arvid i Bergen på 81 som helt sikkert ville satt pris på et bilde av familien og noen gode ord. Kanskje klarer å jeg få skrevet noen ord i romjula, men jeg lar meg ikke stresse av noen julekort.

Med pinnekjøttet i hus så kan jula bare komme. Huset er sånn passelig rent etter fredagsvasken før jul. Jeg innser at det ikke ble noen rundvask i år heller. Ikke har jeg vasket alle kjøkkenskuffene heller. Men jeg kan vel alltids sette ei skål med grønnsåpe under sofaen for lukten sin del? Julegardiner har jeg ikke, men det må da holde med noe av den julepynten som er samlet gjennom mange år? Hvis jeg sper på litt med noen svibler, julestjerner og amaryllis så får det være mer enn nok.

Den juletradisjonen jeg setter aller mest pris på er når vi går på kirkegården på selve julaften og tenner lys. Min egen nærmeste familie ligger på en annen kirkegård, men jeg bruker stunden til å sende gode og varme tanker om mine kjære og tenner mentale lys på deres graver. Etter besøket på kirkegården drar vi hjem og kler oss om mens pinnekjøttlukta brer seg i huset og gir forventninger om det som skal komme.

Heldig er jeg som kan sitte i stua og høre på peisen som knitrer, være sammen med mine kjære og være uendelig trygg. Så får det være at jeg ikke husker hvordan det er å være sulten. Det går heldigvis over. En gang til neste år er blir jeg nok sulten igjen.

Med dette ønsker jeg en riktig gledelig og stressfri jul.

Barbie som dataingeniør

Jeg har latt meg provosere. Igjen! Jeg har dratt rødstrømpene langt over knærne og er klar til kamp. Denne gangen mot Barbie. Ja, du vet Barbie-dukka. Og det har ingenting å gjøre med at hun er fullstendig uproporsjonert i vitale mål i forhold til et vanlig menneske.

Da jeg var liten hadde jeg også ei eneste Barbie-dukke. Det var den fineste dukka jeg hadde. Men etter hvert led også hun samme skjebne som de andre dukkene mine; hun fikk nemlig en meget ukledelig sveis laget med ivrige barnehender og ei ukvass saks. Spol 30 år frem i tid og min egen datter kan kjøre fullt Barbie-show med et 20-talls dukker. Og hest, og sportsbil, og fly og dyreklinikk. Men for all del, det er mye sosial adferd som utvikles gjennom lek med dukker. Og jeg har ingenting i mot selve dukka. 

Mattel, de som produserer dukkene og tilbehøret, lager selvsagt også historier om Barbie. Alle som har vært i nærheten av jentebarn de siste årene vet at de lager filmer, tegneserier, bøker og spill. Og det er her problemet ligger. Det er greit med de historiene ungene finner på selv gjennom lek. Men når Mattel lager historier der Barbie ikke liker matematikk for det er så vanskelig, da koker det litt over hos meg. Dette er en historie fra virkeligheten. Fra et Barbie-blad med tegneserier, som 5-åringen hadde valgt i butikken, sikkert på grunn av en helt ubrukelig plastleke som fulgte med.

Her har altså Mattel alle muligheter til å gjøre Barbie til en god rollemodell for unge jenter. Ved å vise at jenter kan og jenter vil. De har nå laget en serie bøker kalt Barbie I can be… Tidligere tema viser at Barbie både kan være president og idrettsstjerne. Selvsagt ulastelig antrukket hele veien. Denne uken har de fått masse oppmerksomhet for ei bok der Barbie kan være dataingeniør. Problemet med denne boka er bare at Barbie ikke er noen ingeniør. Hun er avhengig av å ha to gutter til å gjøre programmeringen. I boka har hun idéen til et dataspill, men trenger altså hjelp til å få laget spillet. Nå er det nok! Det hadde kanskje vært greit hvis boka var om at Barbie kunne vært en designer. Og at hun hadde noen andre venninner som programmerte for henne. Men det blir helt misvisende når tittelen på boka viser til at Barbie kan være ingeniør, men at hun styrer unna alt som er teknisk. Det hele får et anti-#likeagirl preg, og det er det som provoserer meg.

Samtidig ser vi at jenteandelen for de som studerer informatikk på Universitetet i Tromsø er på et lavnivå. I år er det to damer som er uteksaminert på Master-nivå. Før det var det 8 år siden sist! Det sier meg at nettverk som Girl Geeks er helt nødvendig for å vise jenter at det faktisk finnes kvinnelige ingeniører og teknologientusiaster.

Jeg er dame, teknologientusiast, girl geek og sivilingeniør i informatikk. Det er jeg stolt av. Så får det heller være at jeg ikke helt har proporsjonene til Barbie på plass. Det lever jeg helt fint med.

PS: I går ble boka Barbie I can be a computer engineer trukket fra markedet.

Her er linker til noen saker fra The Guardian om saken:

Barbie can be a computer engineer but only with the help of a man 

Barbie computer engineer story withdrawn

Uhørt: Raushetens tid

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 8. november 2014. Utrolig stor stas at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

En av bøkene som har gjort størst inntrykk på meg er ”Raushetens tid” og er skrevet av Kathrine Aspaas. Hun tok utgangspunkt i forskning, næringsliv og private erfaringer og konkluderte med følgende: ”Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.”

Det krever mot å våge åpenheten. Dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for organisasjoner. Alt må ikke være perfekt hele tiden, og det er fryktelig vanskelig å tro på et glansbilde. Det er nemlig menneskelig å feile. Vi gjør alle feil gjennom livet, og det er fullt mulig å komme styrket ut etter et feiltrinn. Å gjøre feil kan til og med være med på å øke anseelsen. Hvordan vi håndterer et feilgrep er med på å påvirke utfallet. Det finnes et eget ord for dette, feiltastisk. Å være feiltastisk betyr å kombinere ærlighet rundt egne feil med vilje til å holdes ansvarlig. Man skyver ikke skylden over på noen andre. På en ydmyk og vennlig måte innrømmer man skyld og tar ansvar. Når jeg tabber meg ut, innser det og lærer av det, da er jeg feiltastisk.

Tør du å løfte fram andre? For meg handler det mye om tillitt. Det å gå god for noen. Det å ville andre vel. Det å anerkjenne at det finnes utrolig mange dyktige mennesker der ute. Som er mye bedre enn meg. Mange ganger er det lettere å se på andre som en trussel. En trussel som utfordrer min posisjon, kompetanse eller makt. Jeg velger å prøve og se litt større på det. Hva om vi jobber sammen for å nå et større mål? Da vil jeg helst være omgitt av personer som er bedre enn meg.

Raushetens tid er et begrep som jeg har adoptert og som jeg forsøker å etterleve så godt jeg kan. Men hva betyr det sånn egentlig? Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å engasjere meg, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. Jeg ønsker å løfte fram andre. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Jeg er nok også over gjennomsnittet interessert i, og opptatt av sosiale medier. Jeg bruker mye tid på facebook, twitter og instagram. Altfor mye i følge min mann. Det handler ikke om å samle likes og å få oppmerksomhet. Den viktigste grunnen er at på sosiale medier er det veldig mange som gir av seg selv og er raus. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom sosiale medier som jeg setter umåtelig stor pris på. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, gjennom sosiale medier. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng.

I sosiale medier må man gjøre seg fortjent til tillit. Det er overhodet ikke nødvendig å dele absolutt alt i livet sitt, eller fortelle om alle feiltastiske opplevelser. Men det er mulig å gi av seg selv på en konstruktiv måte. Det er mulig å vise omtanke ved å ta seg tid til å engasjere seg i saker som betyr noe, og man kan vise raushet ved å trekke frem gode prestasjoner og behandle folk med respekt. Også når man ikke er enig.

Å vise omtanke kan gjøres på uendelig mange måter. Og det beste av alt, omtanke kan øke verdi. Det gjelder både på det personlige plan og bunnlinja til en bedrift. Velkommen til raushetens tid.

Feminist. Jeg?

Dette innlegget er min debut som spaltist i avisa, og stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 4. oktober 2014. Men det beste er at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. Det er til å bli "heilt jøger" av. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Skuespiller Emma Watson holdt en følelsesladd tale i FN nylig. Talen har gått sin seiersgang i sosiale medier og handler om at feminisme ikke bare er en jobb for damer. Det er like mye en jobb for menn. Det finnes store ubalanser i verden rundt kjønn og egen bestemmelsesrett. Hvem ønsker vel ikke det beste for sine døtre, søstre og mødre?

Emma Watson er utnevt som FN-ambassadør og jobber for likhet mellom kjønn, der også menn skal engasjeres i arbeidet. Hun avsluttet talen sin med å spørre: Hvis ikke jeg skal gjøre det, hvem da? Hvis vi ikke gjør det nå, når da? Det utsagnet traff meg midt i planeten. Det er enkelt å sitte i vår del av verden der vi sliter med typiske i-landsproblemer som hvor mange uker far skal ha som lovbestemt fødselspermisjon, og diskuterer hvordan vi kan øke kvinneandelen blant foredragsholdere på konferanser. De aller fleste av oss tenker at det er helt på sin plass at jenter kan ta sine egne valg med tanke på utdanning, hvem de vil gifte seg med, og bestemme over sin egen kropp.

Og for all del, i de aller fleste sammenhenger har vi ikke noe å klage over. Norge blir stadig kåret til et av verdens mest likestilte land. Vi ser på det som en helt naturlig ting at kvinner og menn får samme lønn for samme jobb. Det er faktisk lovbestemt, og alt annet anses som diskriminering. Her har kvinneforkjempere gått opp løypa i lang tid.

Norske kvinner fikk stemmerett i 1913, og nye barrierer blir stadig brutt. Som da Turi Widerøe ble landets første kvinnelige trafikkflyver. Og Gro Harlem Brundtland ble første kvinnelige statsminister. I dag har vi et sterkt trekløver med kvinnelig statsminister, finansminister og forsvarsminister. Det syns jeg jammen er ganske tøft. Mange har jobbet hardt for at vi som anser oss som kvinner i tiden og forventer effektivitet kommer til dekket bord.

Realitetene viser oss at det enda er en veg å gå. I gjennomsnitt tjener kvinner 88 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Det har nok mest med å gjøre at menn og kvinner velger ulike veier inn i yrkeslivet. I tillegg er det flere kvinner som jobber deltid samtidig som menn har flere tillegg og overtidsbetaling.

Hvis man ser på en videre definisjon av økonomisk makt er bildet adskillig mer skjevfordelt. Det er bare 17 prosent kvinner i styrene til private aksjeselskaper. Få kvinner er styreledere og i landets største selskap finner du 95 prosent menn i topplederstillingene. Av de som starter aksjeselskaper eller allmennaksjeselskap er det bare 18 prosent kvinner. Og av de som eier aksjer er 74 prosent menn og 26 prosent kvinner. Menn betalte nesten 70 prosent av samlet formueskatt. Jeg konkluderer med at vi ikke er helt likestilt når det kommer til økonomisk makt.

Er jeg en feminist? Altså, du finner ikke meg med røde strømper og gående i først i et 8. mars-tog. Men syns jeg at jenter skal få akkurat de samme mulighetene som gutter? Selvsagt. Syns jeg at jenter er like dyktige som gutter? Absolutt. Tror jeg at jenter har dårligere lederegenskaper enn gutter? Aldri i livet. Hvis jeg kan heie litt ekstra for at jenter, og damer, for den saks skyld, skal komme seg opp og frem her i livet, så syns jeg det er fantastisk. Hvis det kan bidra til at den økonomiske maktbalansen mellom kjønn utjevnes, så tror jeg inderlig at det vil gjøre verden bedre. Hvis det er dette som er feminisme, så er jeg definitivt en feminist.

If not me, who? If not now, when?