Eric Heiden og jeg!

Jeg har jogget ei hel mil! I Mørketidsløpet med startnummer på magen! I et jevnt og rolig tempo, men klarte fint å fullføre uten å måtte ha gåpauser. Det er en prestasjon jeg er kanonstolt over. Og det beste av alt er at jeg klarte min egen målsetning på tid med god margin. Kanskje jeg faktisk ikke er i så dårlig form som jeg tror?
Men det er mange gode hjelpere som har fått meg gjennom milløpet i dag. Northern Runners har fått meg over dørstokkmila og er en uvurderlig heiagjeng. Og alle de som heiet meg frem i løypa! Og for Trude som var haren min i 8 km og dro meg rundt før hun spurtet til mål. Og for ikke å glemme min helt personlige motivator. Superkusinen min har kommet med tidenes motivasjonstale. Se bare her hva hun syns om at jeg skulle stille i helt nye sko, eller ikke:
Etter research og nærmere ettertanke, hvori opptatt en skoholikers begeistring for splitter nye sko, har jeg nettopp, på vegne av hele familien blitt enig om at du peiser på med compeed og nye sko. Løp May Liss, løp! For Nikkeby, for kaia, Singeltinden, Hjallis-isen, Hellnesodden, Gruinnes, midnattssola, Nordlyset, Eric Heiden, blåbæra, familien og hele kostebinderiet. Men mest av alt, for deg selv, fordi du er vidunderlig, og fordi du fortjener det! Tenk på Eric Heiden! Han kommer til å løfte deg frem, kilometer etter kilometer. Du kommer til å høre stemmen hans. "You go girl, you can do it. I did! Your dream is my dream. Make me proud! ". Og så gjennomfører dere sammen. Du og han, han og du. May Liss + Eric=sant!

Det hører med til historien at jeg som barn var lidenskapelig opptatt av skøyteløp og skøyteløpere. Og når jeg begynte å bli sliten i dag fra omtrent 4 km så var det nettopp Eric Heiden jeg tenkte på. Målet mitt var under 1:15, og jeg kom i mål på 1:07:11. Eric Heiden og jeg, altså! 

PS: Dette trodde jeg aldri at jeg skulle si, men jeg begynner faktisk å like og jogge på vinteren. Det er veldig friskt og godt å lufte hodet litt. Og nå som jeg har bekledningen på plass, er det faktisk bare deilig! Dette er kanskje den største overraskelsen jeg har hatt som vinterjogger.