Mila på timen, ja. Himmel og hav, jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket når jeg tenkte den tanken. Virkeligheten har nå innhentet meg. Det er hardt å innrømme at jeg er midt i reparasjonsalderen. Med aggressiv BMI, ei blære som truer med inkontinens hver gang spenningen rundt løp bygger seg opp i kroppen og vondter som plutselig materialiserer seg både her og der. Hver gang jeg har deltatt i løp får jeg joggeknuter under skulderbladene. Og jeg er øm langt innerst i skinka. Men det verste er at jeg har fått vondter fremme på leggen. I begge leggene. Første tanken var jo at jeg hadde feile sko. Hvis jeg bare kjøpte nye joggesko ville alt løse seg. Nye sko pleier å hjelpe for det aller meste! Men etter fotografering av føttene forlengs og baklengs konstaterte skoguruen på Intersport at de skoene jeg har er helt riktig. Etter tips fra noen som kjenner en fysioterapeut har jeg drevet selvmedisinering med Paracet og Ibux. 9 års vanlig forbruk av tabbelætta er nå fortært i løpet av 3 dager. Og jeg har holdt meg unna asfalt.Jeg deltok på Tromsøkaruselløpet på mandag. Man velger selv 2, 3 eller 4 runder og hver sløyfe er 1,7 km. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta 3 runder, altså sånn i overkant av 5 km totalt. De to første rundene gikk helt fint og jeg holdt farta (mindre enn 6 min pr. km) på de fire første km. Men så ble det full parkering! Og spesielt mentalt kjente jeg at det holdt på å koke helt over.
I går var jeg ute på en mental prøvetur. Den feilet jeg totalt. Da jeg kom inn hadde jeg mest lyst til å legge meg i forsterstilling på gulvet. Men noen meldinger til en medsammensvoren ga akkurat nødvendig trøst og motivasjon. Så hva gjør jeg nå? Jeg har så utrolig lyst å prøve meg på et milløp på lørdag. Men jeg skal vente litt med å ta den avgjørelsen for å prøve og høre litt på hva kroppen sier. Og mens jeg venter bytter jeg ut medisiner til fordel for hvile og hvitvin. Det kan i alle fall ikke bli verre!
You go girl! En liten hvil - hvitvin og sang, så er du i gang igjen! Men lytt til kroppen - av og til i hvert fall, så slepp han å skrike høgt :-)Og godt skriv du fortsatt :-) klæm fra Hilde
SvarSlettDet hjelper å ha en snasen maskin å skrive blogg på :-) Men mest av alt hjelper det med positive fans! Må - møtes - snart!
SlettDu har hatt en enorm framgang. Framgangen vil ikke fortsette like raskt framover, selv med framløping i verdens kuleste løpenettverk. Tenk på helsa først og forebygg skader. Husk også at store deler av Prestvannet-løypa er sugende underlag som gjør at ingen klarer å løpe like fort. Selv gikk jeg på en smell med altfor høy åpningsfart og vondt i viljen etter hvert når jeg så at jeg ikke klarte å holde samme tempo inn. Ikke tren i morgen, legg deg tidlig og ta vurderingen kl 10 om du skal delta på Eidemila eller ikke. Det er jo faktisk et alternativ å delta på Eide terreng 8 km dagen etter kl 12 hvis det er bedre for helsa :)
SvarSlettFor all del, hadde det ikke vært for Northern Runners så hadde jeg aldri kommet meg ut. Og om ikke anna så er jeg veldig fornøyd med Ulfstindmila og min først 7 km i løp. Det er jo noe å ta med seg. Litt trøst og gode tilrop så håper jeg å være sterk og klar igjen om et øyeblikk. Men jogging er neimen ikke bare en dans på roser heller!
SlettForbigående, I tell you. Eller jeg håper i alle fall det. For jeg har selv hatt et par i overkant tøffe løpeturer i det siste. Mila på timen liksom? What was I thinking??! Kan man nedjustere målet? Tilbake til mitt opprinnelige mål, som var å klare å løpe mila uten stopp (og uten å gå)? Nei? F**n!
SvarSlettDet mentale forresten. Herlighet, jeg sliter meg jo ut med å tenke på hva jeg skal/bør tenke på underveis! Og hvor skal jeg feste blikket? Alt må liksom klaffe for at det skal bli en god opplevelse. Jeg er jammen avhengig av full klaff på alle fronter for å unngå å legge meg ned å gråte midtveis i løypa.
Nei, mye bæs på meg her nå. Vi får vel bare brette opp ermene. Gjøre vårt beste og være fornøyd med det. Jeg er uansett veldig fornøyd med at det å melde seg på mila har gjort dørstokkmila betydelig kortere. :-)
Det er jo noen uker igjen, da. Og vi er flere i samme båt. Det hjelper også! Jeg holder på med mental trening på toppidrettsnivå. Visualisere at jeg løper over målstreken og klokka er 59 og noe. Svarten heller, vi må vel klare det! Eller? Også skal jeg tenke på Eric Heiden! Da må det vel gå bra..
SlettJogging er ingen dans på roser, nei. DET skriver jeg gjerne under på. Ikke vet jeg om jeg liker det heller - ikke alltid i hvert fall, men du godeste.... Det er bare ei svartbeltegradering i karate som slår følelsen av å løpe stadig fortere. Det er kanskje ingen trøst, men jeg stanger også for tida. Og jeg stanger lenger baki løypa. Kom deg over kneika, jente!Og forresten... Det bildet kledte ditt smukke ansikt dårlig - få den tommelen og det smilet opp;-)
SvarSlettJeg er så glad for å være i baktroppen sammen med deg! Og klart vi skal gjennom mila på timen! Måtte bare kroppen holde et par uker til... Og det er greit å ha vært gjennom en nedtur eller to for da setter man så umåtelig mye bedre pris på oppturene. Jeg tok meg selv i å se en likhet med pappa på surkebildet, og det er kanskje ikke så flatterende... Men jeg er moden nok til å takle det ;-)
SlettVondter fremme på begge leggene... Synd å si det, men det høres ut som begynnede beinhinnebetennelse. Hvis du får "potetmel" følelse og eller lyd (!) når du kjenne framme på leggen så kan det være en indikasjon på det.
SvarSlettÆ har overhodet ingen medisinsk kompetanse, men har hatt det et par ganger og det e både ubehagelig og kjedelig. Liten tur til legen for å få a- eller bekrefta, og kanskje betennelsesdempende medisin. (Brexidol, IBUX...)
Sjekk ut bl.a den her linken:
http://www.sportsskader.no/?mod=plink&id=1086
Hold oss oppdatert, for Æ heie på DÆ!
.
Heiarop hjelper hele tiden, takk! Ingen potetmel her. Men mere ømt, og ja, jeg er litt redd for beinhinnebetennelse. Så jeg skal kjenne godt etter! Skal sjekke linken.
Slett