Bill. mrk Desperat

Det er bare noen dager igjen til Midnight Sun Marathon. Mila på timen? Aner ikke. Det kan gå bra og det kan gå helt galt. I begynnelsen av mai var jeg sikker på at målet var godt innenfor rekkevidde. Så kom vondtene. Og den mentale knekken. Og det at jeg gikk helt i kjelleren på Eidemila, og ikke har klart å trene skikkelig siden da. Så hva gjør jeg nå?

Med et medisinsk støtteapparat på linje med en toppidrettsutøver har jeg nå en fysioterapeut klar til å rykke ut på kort varsel. Jeg har en urospesialist (altså ikke politi, men ei som er skikkelig god på blærer og sånn) på speeddial på telefonen. Og superkusinen kommer med mentale motivasjonstaler som kan få en gråstein til å springe ei mil. Og jeg har verdens kuleste løpernettverk fra Northern Runners i ryggen. Og uten å kunne trene skikkelig gjør jeg som mange andre 40+ åringer med mer penger enn evner, nemlig prøver å kjøpe meg til bedre prestasjoner.

Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at kompresjonstights er prestasjonsfremmende, men noen kommenterte at den er behagelig å ha på, og ser proff ut. Det var vel alt jeg trengte av argumentasjon så nå har jeg en skikkelig fancy løpetights. Må jo bare innrømme at det føles som ei skikkelig trang hold-in strømpebukse, og mine nedre ekstremiteter er nå skikkelig strømlinjeformede og sørger for minimalt med luftmotstand. Jeg satser på at de også holder konkurranseblæra på plass. I samme slengen kjøpte jeg nye joggesko. Disse skoene har masse flex, gir super fart og er gode konkurransesko. Det var i alle fall det han sa på Intersport, og dermed var det gjort. Mizuno skoene er fine og lilla, og så skal du få svaret på neste lørdag kveld om det er noe fart i dem. Og for ikke å glemme nanoteknologien. Jeg har selvsagt også sokker av nanoyarn.

De neste dagene blir det restitusjon og mental oppladning. Jeg kommer til å trenge alle heiarop jeg kan få langs løypa. Jeg vet at de første 4 km kommer til å gå greit. Så blir det tungt fra 4-9 km og den siste km skal jeg i kjelleren. Vit at selv om jeg er så sliten at jeg ikke klarer å se opp eller smile tilbake så er jeg uendelig takknemlig for alle som er med på å lage folkefesten rundt løypa. Og selv om det er mange ytre faktorer som kan påvirke løpet så handler det til slutt om meg selv og min indre motivasjon. Jeg stiller til start bare for å konkurrere mot meg selv. Mila på timen er et selvpålagt mål, og det er helt opp til meg selv om jeg klarer det eller ikke.

Etter løpet blir det enten champagnefeiring eller gravøl. Det er en enorm tilfredstillelse i å nå et mål man har jobbet bevisst mot over tid, og jeg kommer til å satse alt for å knekke mila på timen. I verste fall har jeg meget pent brukte joggesko og fancy løpetights billig til salgs neste søndag. Og det kan være en anledning for å finne en ny hobby. Jeg har for eksempel mye ugjort i aggressive korsstingsbroderier...