Frukt og grønnsaker og sånn...

Etter utallige oppfordringer (i alle fall to) skal jeg i dag skrive om mine favoritter når det gjelder frukt og grønnsaker. Nemlig sjokolade og rødvin! Jeg er litt usikker på om sjokolade bør regnes som frukt eller grønnsak, men kakaobønnen er jo en bønne. Og andre bønner som brekkbønner, salatbønner og tomatbønner må jo definitivt kunne kategoriseres som grønnsaker så jeg tar en sjanse på at det er riktig. Rødvin er jo definitivt en frukt. Dermed er det bare å stålsette seg, brette opp ermene og smøre seg med skrekkblandet fryd
over oppgaven med å få i seg 5 om dagen.

Forskning viser jo at et moderat inntak av vin, og da spesielt rødvin, er gunstig for folkehelsen. Nå defineres nok et moderat inntak som mindre enn 5 om dagen, så her er det viktig å kompensere med sjokolade slik at man fyller opp kvota og fremdeles nyter godt av de helsebringende effektene.

Mange påstår at sjokoladen må bestå av minst 70% kakao for at den skal telle som grønnsak. Jeg skjønner jo at med så mye kakao så er det lite plass til smør og sukker, men ærlig talt: Det er jo det som gjør at sjokolade er godt!
Jeg elsker Walters mandler og er av den oppriktige mening at den burde kun være tilgjengelig på blå resept. Ei plate på 200 g inhaleres lett og på rekordtid. Så innerst inne må jeg må vel innrømme at det ikke er spesielt sunt, selv om mandler i seg selv består av masse gunstig fett som er bra for kroppen. Fordelen med den mørke sjokoladen er at en bitteliten bit tar knekken på søtsuget samtidig som jeg oppnår ytterligere to positive effekter.
1. Den gode følelsen av selvkontroll ved å spise en liten bit istedet for 200 g.
2. Ei kvote med grønnsaker gjør at jeg med god samvittighet kan (må faktisk) fylle på med mer grønnsaker eller ta meg et glass med frukt.

Klarer du å leve opp til 5 om dagen?

Høydeopphold og bloddoping...

Man leser stadig i Dagens Næringsliv at folk i finansbransjen er spesielt opptatt av trening, og gjerne den litt ekstreme varianten. Det er Birken på sykkel, på ski, og jeg lurer på om jeg ikke har lest at noen svømmer den også? Det er klart at når man jobber i bank, så er det ikke til å unngå at man blir inspirert av alle skriveriene. Og nå har også jeg kastet meg på et treningsopplegg som kan virke ekstremt, men har et klart mål.

Jeg har nettopp vært på et meget vellykket høydeopphold og er kommet tilbake helt naturlig bloddopet på ærlig vis. Jeg reiste sammen med 6 feminine fyrrige fjelljenter. Vi møttes da vi begynte å studere (la oss si for sånn ca 10 år siden...), og dette har vi gjort før. I alle fall en gang. Turen var tima og tilrettelagt i detalj på forhånd. Det betyr at vi hadde booket alle overnattinger og laget oss ei omtrentlig rute for hvor vi ville gå. Vi la igjen en liten koffert (ok, da. Ikke sååå liten) på hotellet i Barcelona, og så dro vil til fjells i Pyrineene. Men ellers hadde vi pakket slik at vi klarte å bære med oss resten i sekken.

Damene er vanlige damer, der noen er tynne, andre ikke fullt så tynne, noen trener mye, andre trener lite, noen går mye i fjellet, andre går lite i fjellet. Men alle er glad i mat, vin og skravling. Og når jeg tenker etter er vel egentlig det de viktigste egenskapene for at dette blir et bra opplegg.

Treningsleiren innebar tre dager med fjellturer og avslutning med powershopping i Barcelona. Samtidig passet vi på å holde matinntak og veskebalanse på et kontinuerlig anstendig nivå for vi har også lært at det er ingen vits i å gå tom underveis. Treningsopplegget var som følger:
Dag 1: Transportetappe. Fly, tog, buss, taxi. Greit å posjonere transporten underveis slik at vi rekker både tapas, cava, en fantastisk middag og masse god vin.
Dag 2: 5 timers gåing fra Mollo til Setcases. Startet på 1100 moh og var oppe på 1900 moh før vi gikk ned igjen til 1250 moh. Viktig å akklimatisere seg til høyden, og kompensere med høyt veskeinntak.
Dag 3: Langtur! Rennende nese, sår hals og feber gjorde at jeg snudde på 2200 moh og tuslet ned igjen. Men resten av gjengen imponerte stort og besteg Mt. Bastiment på 2883 moh! Uansett så oppnådde jeg en god høydeeffekt som skal berge meg gjennom kommende helg. Tindebestigningen ble behørlig feiret og det var så vidt vi ikke ofret en av deltakerne til den 21-årige servitøren som var meget interessert...
Dag 4: Nesten som en restitusjonsøkt. Bare 3-4 timers tur fra Setcases til Camprodon. Så vidt over 1600 moh, men vi var over den magiske grensen av det toppidrettsutøvere definerer som høydeopphold. Ankommer Barcelona på kvelden og vi koser oss med eksklusiv sjømattapas og god drikke.
Dag 5: Den mest hektiske treningsøkten! Oppe tidlig for å få med litt kultur (Sagrada Familia), men så er det shopping, av den seriøse sorten som kan ta knekken på noen og enhver uten et solid treningsgrunnlag. Mye gåing på hardt underlag! Strekk, bøy og tøy i prøverommene! Økende effekt av styrketrening ettersom handleposene øker i omfang. Og alt går på tid for vi må være ferdig til at vi skal møte de andre til neste måltid. Gode shoppere er toppidrettsutøvere like god som noen!
Dag 6: Endelig fikk vi benyttet oss av trimrommet på hotellet. Ei lita økt på tredemølla (i fjellsko) og lett styrketrening for å få ut evt. gangsperra av shoppingen fra dagen før. Mission completed! Bare å pelle seg på flyplassen og komme seg hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Formtoppen er prikket inn til helga. Blodomløpet er fullt av ekstra røde (eller er det ekstra mange det skal være?) blodlegemer. I morgen begynner den store festen. Festen med stor F som arrangeres hvert tredje år, og pågår to dager til ende. Men jeg er klar! Treningsopplegget er fulgt til minste detalj både når det gjelder jevnlig veskeinntak, og jeg skal ta knekken på enhver promille på rekordtid med bloddoping.

Tyven, tyven...

Jeg har blitt utsatt for tyveri. En tyv som til stadighet tar noe av det dyrebareste jeg har. En ubarmhjertig tidstyv. Og ikke bare det, jeg er blitt avhengig!

Jeg som stort sett alltid har vært ei sånn wash-and-go jente. Håret mitt er strykefritt (og nei, jeg har ikke tenkt å si noe mer om permanent og 80-tallet!). Jeg innrømmer at jeg har en boks hårspray i skapet. Den kjøpte jeg til bryllupet mitt. For 15 år siden! Min hårrutine har i årevis bestått av å vaske håret og greie gjennom det. Ferdig. Gjenta om en dag eller to. Ikke noe mere dilldall med føning, produkter og styling. Det er så befriende enkelt å ikke behøve gjøre noe som helst. Og om jeg hadde villet ordne håret så har jeg ikke ant i hvilken ende jeg skulle begynt. Men det er helt greit, for jeg levde godt med håret mitt og mine manglende kunnskaper til å ordne det. Men så skjedde det noe.

Min frisør får gjøre som hun vil. Og jeg er like fornøyd hver gang jeg reiser meg fra frisørstolen. Da jeg ble 40 var jeg mer enn klar til å gjøre noe drastisk. Hun fikk helt frie tøyler og det som har skjedd er at hun sparer til at jeg får langt hår. Jeg har ikke hatt så langt hår siden jeg var 12 år. Kanskje ikke det jeg ville valgt av meg selv, men jeg aksepterer det fullt ut. Frisøren bruker slettetang når hun klipper det. Og det ser jo så slett og blankt og glansfullt ut. Og det ser jo så lett ut. Og går så fort og hvor vanskelig kan det egentlig være?

Dermed kjøpte jeg meg mitt eget powertool. Et knallrosa vidunder som går fra 0 til 230 grader på et øyeblikk. Jeg er dødsimponert over at mitt strykefrie hår kan bli så slett og blankt, selv om det fakstisk er utført helt av meg selv, hjemme, uten å ringe en venn! Men det er ikke så lett som det ser ut og det går ikke så fort som jeg håpet. Hvem vil vel gå ut med et hår fullt av "frizz" når det finnes et lett tilgjengelig alternativ som ser så utrolig mye bedre ut? Og det er der avhengigheten kommer inn. Jeg er blitt et offer for en kleptoman tidstyv som regelmessig stjeler av tiden min! Og når jeg er blitt hekta ser jeg ingen veg tilbake. Jeg har fått litt følelsen som han i Toro-bakepose reklamen som sitter så fornøyd på bussen og proklamerer at han kan bake. Jeg kan nemlig ordne håret mitt! Om ikke annet så har jeg oppnådd en mestringsfølelse på et område som jeg egentlig hadde gitt opp.

Så hvis det er noe lærdom i dette innlegget, er mitt råd til deg er å aldri prøve slettetang. Det er varmt som helv... og jeg brenner meg til stadighet på fingrene. Det tar mye mere tid enn jeg hadde forestilt meg og jeg har utviklet en avhengighet som er sterkere enn Walters mandler. Men håret mitt er nå mye oftere blankt og helt slett! Og akkurat det syns jeg er helt allright!

PS: Frisøren min heter Gry Celius og driver Goshamei. 

Sommergave - fordi jeg fortjener det!

I år har hele ferien blitt brukt i Nord-Norge. For all del, vi har hatt det fint, været har vært godt, ungene har vært greie og mannen har vært snill. Men etter fire uker med hytteprosjekter begynte det å klø på kredittkortet. Det sier seg selv at når det mest spennende jeg har handlet er to nye sengesett til hytta hos Kid på Finnsnes kan selv de beste bli utålmodig. Noe måtte rett og slett gjøres, og det i ei faderlig fart før jeg var tilbake på jobb.

Heldigvis er jeg ikke rådlaus, og med internetten er man ikke hjelpelaus heller. Og i slike tilfeller er jeg alltid beredt og har konstant tilgjengelig klar ei ønskeliste med viktige og nyttige ting man trenger. Så søndagskveld, dagen før jeg begynte på jobb, bestilte jeg sommergaven til meg selv. Det var jammen i grevens tid, sånn at jeg enda kunne kalle det en sommergave, mener jeg.

Jeg har handlet hos shopbop.com og det fungerte utmerket. Denne gang falt valget på ei lita veske som er grønn og kommer fra Marc by Marc Jacobs. Veska er akkurat stor nok til at alt det nødvendige som lommebok, telefon, nøkler har god plass. Samtidig er den liten nok til å kunne være med overalt. Den har ei lang reim som går på tvers over kroppen. Reima kan tas av slik at den kan brukes som en clutch også. Jeg var litt spent på om reima er for lang til en liten nordtromsing, men jeg har bestemt meg for at det går akkurat.

Og med dette har jeg motbevist alt om at skapet mitt bare er fullt av svarte ting. Veska er ikke bare grønn, den er knallsignalgrønn! Me like a lot.

Som en kvinne i tiden som forventer effektivitet har man ikke all verdens tålmodighet. Og når man har bestilt, skulle pakken helst vært fremme i går. UPS worldwide express delivery på tre dager stemmer ikke helt. Jeg ble ganske ivrig på å følge trackingen for å vite nøyaktig hvor min nyeste ervervelse befant seg. Det tok et døgn fra indre midtvesten av USA til Oslo, og så 5 dager før jeg endelig kunne åpne esken. Det er alltid like spennende å sprette opp eska og se hva som åpenbarer seg inni. Endelig få ta og føle på, og ikke minst lukte på min nye lille sommerbaby. Og for en duft! Himmel og hav så godt det kan lukte av ei lita veske av den nydeligste myke skinnkvalitet! Da skjønner jeg at jeg har det jammen godt. Og det skal ikke mere til for å gjøre dagen super! Bare fordi jeg fortjener det!

PS! Veska heter "Marc by Marc Jacobs Percy Turnlock Crossbody bag" i fargen "Spinach".

Grønne fingre... NOT!

Jeg hater hagearbeid! Jeg hater plantebutikker! Og mest av alt så hater jeg Plantasjen! Det er ingenting som klarer å suge livet ut av meg og gjøre meg så akutt apatisk som å gå inn døra på Plantasjen. Jeg går rett i en blackout, mister alle meninger og husker ingenting før 10 minutter etter at jeg har gått ut døra derifra.

Likevel har jeg en mann som ønsker at han hadde en strålende flott hage. Og her får han ikke mye hjelp. Gudene vet hvorfor, men sånn ca en gang hver vår så blir jeg altså med på å ta en tur til Plantasjen. Det er jo akkurat like bortkastet hver gang. Men årets fangst var altså to spinkle tomatplanter, et brett med jordbærplanter og ei dritsur kone. Jeg innrømmer at jeg elsker å plukke jordbær fra egen hage, men jeg skulle helst ha vært foruten alt det innebærer i forkant. Jordbærplantene vi har i hagen er noen år gamle og avlingen er noe begrenset (men det kan jo finnes andre årsaker også, hva vet vel jeg?). Det brettet med jordbærplanter vi kjøpte står fremdeles utenfor garasjen - tre måneder etter at de ble kjøpt. Det har faktisk kommet noen små bær på de også, men kråka, eller nabokatta (spiser katter jordbær?), har vært raskere enn meg i innhøstingen. Men nå ser det ut som de holder på å visne, så jeg lurer på om det enda er tid til å få de i jorda? Eller om vi bare skal karakterisere det som et typisk bomkjøp?

Hadde det vært opp til meg hadde hele hagen vært asfaltert. Men når vi bor på ei sterkt skrånende tomt er det ikke mulig å komme til rundt huset med noe annet enn en atomdrevet gressklipper. Og selv da bør man ha tau festet til toppen av tomta for å ikke ende i havet, 75 høydemeter nedenfor.

Men hva med tomatplantene da? Joda de står fremdeles i potta. Jeg er faktisk veldig stolt over at jeg har klart å plante de om i ei potte. Nederste halvdel ser død ut, men det er noen små gule blomster i toppen av den ene planten. Om det blir noen tomater av dette prosjektet? Aner ikke, men jeg kommer ikke til å satse på at familien overlever vinteren på avlingen fra egen hage...

Mitt lille land...

Fredag 22. juli skjedde det utenkelige! Det er ikke mulig å være uberørt av en slik hendelse, og hver og en av oss finner trøst på forskjellige måter. For min del kommer sangen "Mitt lille land" for alltid til å gi gode assosiasjoner i en håpløs situasjon. Sangen er skrevet av Ole Paus, men når Maria Solheim sang den på minnemarkeringen ved Oslo Rådhus foran 200.000 mennesker hadde jeg gåsehud og tårene trillet. Og hvor befant jeg meg da? Joda, jeg var i mitt eget lille land, på Nikkeby. På stedet jeg er vokst opp og som er det fineste og tryggeste stedet i verden. Så lenge jeg kan nyte utsikten til Kågtinden, kan jeg også slappe helt av. Så her er noen bilder fra mitt lille land...

OMG! Jeg er en tegneseriefigur!

Etter å ha brukt et par gamle sneakers til flislegging og fuging (der forsvant imaget mitt som luksusdyr rett ut vinduet) er det ikke til å unngå at man har sølt både betongmasse, fliselim og fugemasse på skoene. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe. Når man har ofret et par sko til arbeid, så betyr det at man minst kan få kjøpe tre nye par! Jeg mener, vi har jo spart inn masse ved å ikke hyre inn en profesjonell flislegger...

Jeg har fått både komplimenter og kommentarer for et par av mine siste skokjøp og har innsett at jeg er blitt litt modigere i stilen når det gjelder sko. Når jeg stort sett går i svarte klær gjør det jo ingenting at jeg av og til piffer opp antrekket med noen sprekere sko. Men i dag har det gått opp for meg at jeg er en tegneseriefigur!

Mine lilla og snasne snørestøvletter (med glidelås på siden) i semsket skinn er kjøpt i Berlin. Jeg fikk umiddelbart kommentarer om at disse skoene kunne jeg ha hentet rett fra Madam Mim. Du husker vel hun heksa fra Donald Duck & Co som er litt sånn rund og godslig, alltid går i lilla og kan fly på kosteskaft? Jeg er veldig glad i lilla, litt rund, ikke så veldig godslig, men skulle gjerne kunne fly på kosteskaft! Skoene er mer lilla enn bildet viser, og veldig gode å gå i.

I dag mottok jeg mitt siste skokjøp, kjøpt på nett og på salg fra Lille Vinkel Sko. Følte meg skikkelig vill og gæren som bestilte et par ganske spesielle sko, både hva angår form og farge, men jeg er jo blitt så spenstig på skofronten så hvorfor ikke? Det er bare en ting å si: Minni Mus is in da house!

Dette er skoene som kan skape en skikkelig catfight mellom Minni og Dolly i Andeby, men jeg holder en knapp på at Minni tar disse skoene hjem. Minni er snerten og søt, og alltid ulastelig antrukket og presentabel, med enorme sløyfer på toppen av hodet (lurer på om sløyfa er limt fast, for det finnes jo ikke hår der?). Kjenner jeg meg igjen i Minni? Beklager å si det, men her er det ikke mange likheter, og dessuten bruker jeg aldri sløyfer i håret. Det eneste vi kan ha felles er interessen for sko. Og disse herlighetene vises i terrenget. Ikke bare er de meget synlig med en farge som skiller seg godt ut, de er også mye høyere enn de ser ut til. Heldigvis er hælen både stabil og balanserer godt. Disse skal jeg bruke både på jobb og til mine favorittjeans som er blå og smale.

Kanskje er det ei 40-års krise som har slått til siden jeg har gått i barndommen og blitt inspirert av tegneserier. Men vet du hva? Med mine knallblå Camper Willhelm Together så syns jeg ikke det er så ille å være en tegneseriefigur.