Ståpels - dagen derpå!

I dag sitter jeg igjen med en euforisk lykkefølelse etter å ha vært med på en episk kveld full av magi! Jeg har fått med meg tidenes kamp på Alfheim og overvært Brannslukking på høyt nivå etter at Brann ble gruset 4-0. Og det kommer fra ei som også var tilstede på Ullevål under den første cupfinalen til TIL i 1986 da Lillestrøm ble slått 4-1.

Min store drøm i år har vært å få med meg at Sigurd tar scoringsrekorden. Og gleden var stor da min kjære mann slo til med sesongkort på Alfheim som presang. Og så håpet jeg bare at rekorden skulle komme på Alfheim, og ikke på bortebane! Men tenk at scoringsrekorden skulle komme i en kamp som etterhvert ble en ren maktdemonstrasjon! I et fyrverkeri av en kamp! Og med ei sånn stemning på stadion! Med tre strake scoringer! 166, 167 og 168! Med venstre, høyre og med hodet! Og all ære til Isberget som sang "det e bare én Sigurd Rushfeldt" fra han scoret 166 og til han forlot banen! Og tenk at 4844 tilskuere skjønner at vi er vitne til en historisk kamp og er med på å lage ei magisk stemning gjennom kampen! Og at alle står igjen for å hylle kongen etter kampen! Og hvis noen syns jeg lar det gå inflasjon i utropstegn i dag så bryr jeg meg ikke om det! Jeg har nemlig enda ståpels fra i går, og dette kommer jeg til å leve på lenge.

For en kamp! For ei stemning! For en konge!

Tenker rett og slett på den gamle kredittkortreklamen: Sesongkort 3400 kroner. Barnevakt 300 kroner. Være til stede når kongen blir kronet: Priceless! Romantikken blomstret på felt B for snakk om å dele en fantastisk opplevelse!

Til dere som ikke gikk på kamp i går: Shame on you, og hut dere på kamp neste gang! Tromsø er serieleder og gutan på topp fortjener full oppslutning på Alfheim. Og for å toppe det hele får også Tom Høgli si første scoring for TIL. Så fortjent, så fortjent.

Bare i tilfelle noen var i tvil: I dag står det "10 Rushfeldt" på ryggen min!
...selv om det er mentalt...

Jeg er ei superstjerne!

Jeg har en sterk fascinasjon for stjerner! Og det har nå gitt seg utslag som er synlig for andre med det blotte øye, men det har også fått noen effekter som ikke er like åpenbare for andre enn meg selv. Og i dag kommer jeg med en bekjennelse fra mitt innerste indre. Jeg er nemlig ei superstjerne!

Jeg elsker Lynggaard smykker. For de som ikke vet hva det er så kan jeg bare kort forklare at det er som Lego for damer. Smykkene i gull, sølv og edle stener, kommer i deler som man kan bygge sammen, bytte ut og sette sammen i mange kombinasjoner. Og det er dyrt!

Men når jeg skal feire noe i mitt liv tyr jeg til Lynggaard og liker at smykker kommer med en historie. En slik historie er når jeg mottok styrehonorar for mitt første betalte styreverv. Styrehonorar er på lik linje med aksjeutbytte og bonus på jobb egentlig ikke penger. Med det mener jeg at dette ikke er inntekter som man kan regne med når man planlegger familiens økonomi. Oversatt til min verden betyr det at dette er penger som ikke skal gå til mel og dopapir, men må brukes mye mere fornuftig!

Med min fascinasjon for stjerner og min lidenskap for Lynggaard stod stjerneringen høyest på ønskelista i flere år. Og hva gjorde jeg når jeg fikk utbetalt mitt aller første styrehonorar? Jeg løp inn på gullsmed Wintervold og tok ringen på med en gang. Det er to år siden og ringen har nå fått en symbolsk mening for meg. Hvis jeg skal i styremøte (skulle vel bare mangle at ikke ringen får være med?) eller jeg har et viktig møte eller skal holde en presentasjon, tar jeg ofte stjerneringen på og tenker at jeg er ei superstjerne! Plutselig har ringen fått en utvidet betydning som er med på å øke selvtilliten min. Jeg kan nemlig klare alt jeg vil - i alle fall til jeg blir motbevist...

Marit Bjørgen har sin tiger, jeg er ei superstjerne. Hva er du?

Nerd, naken og nordnorsk!

Kan du beskrive deg selv med tre ord? Det er nemlig ikke så enkelt, så jeg ga utfordringen til noen gode kolleger (jeg trodde i alle fall de var gode kolleger). Og bare for å gjøre det litt mer morsomt skulle det være et bokstavrim slik at alle ordene skulle starte på samme bokstav.

Konklusjonen ble nerd, naken og nordnorsk!
Med en slik beskrivelse har jeg behov for å utdype disse begrepene noe. Nerd er ment å være en positiv betegnelse for dyktig på et område som inneholder teknologi. Samtidig som man evner å tenke fremover og er bittelitt opptatt av duppedingser. Naken er ikke bokstavelig ment, men er beskrivende for at jeg er like lett å lese som en åpen bok, et følelsesmenneske og høvelig direkte. Og nordnorsk? Tja, henger nok litt sammen med at jeg er "naken" og har vel kanskje litt å gjøre med at jeg snakker rett fra levra, av og til før jeg får tenkt meg om. Og selvfølgelig er jeg stolt av å være nordlending!

Hvordan vil du beskrive deg selv med tre ord og med bokstavrim?

PS: Jeg droppet illustrasjonsbilde til dette innlegget. Det er litt drøyt å ta bilde av en naken, nordnorsk nerd. Og nå har du sikkert fått noen mentale bilder du må jobbe litt for å bli kvitt ;-)

Årets flotteste gave - så langt!

«Keeperen redder! Bjarte Flem redder! Liggende på streken! Bjarte Flem redder!»

Dette er øyeblikket i 1985 da jeg tapte hjertet til TIL. Kvalifiseringskamp mot Moss på Melløs om å rykke opp til øverste divisjon i fotball. Tre minutter før slutt får Moss straffe. Som Bjarte Flem redder! TIL vant 0-1 og jeg hørte kampen på radio med pappa. Og siden da har jeg heiet på TIL.

Jeg liker å gå på fotballkamp, men de siste årene har det ikke blitt så mange kamper som jeg skulle ønske. Mest fordi det er upraktisk med små barn og kamper som går midt i leggetiden. Dermed har man fulgt med på kampene på nett, tv og radio og gjerne alt samtidig. Og når jeg tenker etter så er det nok mer den patriotiske følelsen jeg liker, og ikke så mye selve fotballen. Jeg skjønner at Messi er en god fotballspiller, og kan forklare offsideregelen. Og jeg pleier å se finalen i Champions League og en og annen kamp i EM og VM. Men jeg gidder ikke følge med på ørten europeiske ligaer og alle kampene som er tilgjengelig hver uke, hele året.

Men denne sesongen er det annerledes. Etter å ha lagt inn en liten innsats klarte vi å få med oss to av de tre første hjemmekampene. Takket være en veldig snill onkel har vi løst det praktiske ved at vi kjører ungene på besøk. Der parkerer vi bilen og går på kamp. Ungene storkoser seg med å være på besøk hos onkel hvor de spiser kveldsmat. Dermed er det bare å få de i seng når vi kommer hjem.

Dette var så vellykket at jeg nå har fått mitt eget sesongkort! En strålende presang fra min kjære mann. Nå har jeg mitt eget sete på Alfheim, og det beste av alt er at vi har 11 planlagte dates igjen i løpet av sesongen. Og det er ingen selvfølge i en hverdag som er preget av jobb, reising, barn og fritidsaktiviteter. Noen vil kanskje påstå at det ikke er så veldig romantisk når man står og roper at dommeren er ei ku (på nordnorsk sier vi selvfølgelig ikke det, men jeg har moderert språket litt i tilfelle noen av leserne er sarte sjeler). Men TIL-scoringer og seire gir gode opplevelser, og det å dele gode opplevelser med den man har kjær syns jeg er veldig romantisk. Og selv om vi mistet seieren på overtid på den aller sureste måten i forrige kamp, så dempes skuffelsen ved at TIL i øyeblikket er serieleder!

Og snart tar Sigurd Rushfeldt scoringsrekorden også!

Min lille grønne hemmelighet!

Hvis man tar en kjapp titt i klesskapet mitt ser det ganske sørgelig ut. Ikke fordi at alt er bare elendighet, men man kan forsiktig si at det er en enkelt farge som dominerer stort på mine klær. Det er lett å få inntrykk av at eieren av skapet gjerne kan være en satanist eller muligens en metal rocker. Og så feil kan man ta ;-)

De aller fleste plaggene er sort, eller til nød en variasjon av mørk grått. Det finnes noen få plagg i farger, men de ligger godt gjemt helt bakerst og brukes bare ved skjeldne anledninger. Det er kanskje litt synd, for jeg er egentlig glad i farger, spesielt klare, kalde farger. Gjerne lilla, rødt og aller helst grønn. Men det er jo så himla enkelt med svarte klær. Alt kan brukes om hverandre, og når alt i skapet er svart trenger jeg ikke tenke så mye på hva som passer sammen når jeg skal kle på meg. Men nå har jeg fått en liten grønn hemmelighet! Den er ikke så veldig synlig, men hvis du kommer nær nok, kan du også se den. Og selv om jeg er kledt i svart, vil jeg også veldig ofte ha med meg en liten fargeklatt som frisker opp.

Jeg har et skinnarmband (svart selvfølgelig!) fra Lynggaard som man kan henge dingler på. På fagspråket heter det sweet drops. På det armbåndet er det nå tre sweet drops som alle representerer hver sin milepæl. Den første er svart onyx og kommer fra en tidligere bonus på jobb. Den andre er en grå månestein (grått? en smule crazy?) og premie til meg selv for vel utført eksamen på BI. Men i vår har jeg fått utbytte av aksjer, og det skal selvfølgelig markeres. Nå har jeg slått til og vært skikkelig vill og gæren! Jeg har kjøpt en knall grønn dingel! 

Så neste gang du ser meg og jeg fremdeles bare har svarte klær så kan det godt hende at innsiden er like fargerik som den grønne steinen som dingler rundt handleddet mitt!

Fordi jeg fortjener det...

Og størst av alt er kjærligheten!

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å blogge om gårsdagens bryllup i England, men til slutt klarte jeg ikke å la være. Egentlig kommer det ikke til å handle så mye om gårsdagens bryllup, men mer om min sinnstilstand. Og la det bare være sagt med en gang at jeg er royalist på min hals, men det får min tidlige kulturarv ta skylda for. Og så får det være at jeg blir satt på stadige prøver av påfunnene til Märtha og Ari.


Sånn var det å vokse opp i små lokalsamfunn i tiltakssonen, der det var det kongelige portrettbilder i alle hus, og obligatorisk på alle utedass. Det er klart man bli formet som person av sånt. Et av mine kjæreste minner av min bestefar, som var fisker av den gode gamle sorten som bokstavelig talt rodde fiske, er når vi satt og bladde i de fine og forseggjorte bildebøkene som dokumenterte og portretterte kongehus og gjerning. Hvem skulle vel trodd at mannen med de svære, sterke, trevlete hendene og som var dypt religiøs av den læstadianske sorten egentlig var avstandsforelsket i Dronning Silvia? Jeg velger å legge vekt på en modernisert vinkling av kongehuset ved å se på dem som livslange ambassadører som kan bruke sin posisjon til å profilere fedrelandet og gode saker.

Ikke nok med at jeg er royalist, men er også en håpløs romantiker. Og da er kongelige brylluper nok til å skape unntakstilstand i hodet mitt. Jeg gråter når de frir, jeg gråter når jeg får sett forlovelsesringen, jeg gråter når jeg ser bruden, og jeg gråter når brudgommen i talen sier at han elsker sin brud. Jeg er rett og slett et mentalt vrak! Men det er jo så vakkert, og alle stråler, og da blir jeg med ett en kongelig bryllupsnerd. Ingen detalj er for liten, spesielt når det kommer til de kongelige juvelene. Klart det er viktig å vite at brudediademet til Kate er designet av Cartier! Og at det er med en kvast av myrt fra Dronning Victorias hage i brudebuketten...

Men det er jo også en grunn til å feire. Og den beste og mest synlige måten jeg kan feire på er å finne frem tiaraen. Det er jo et godt tegn når mine kolleger kommer og spør hvor tiaraen er. Men det er klart at på jobb skal jeg fremstå profesjonell og tilsynelatende upåvirket av slike utenforstående hendelser. Da tas tiaraen bare frem utenom vanlig arbeidstid mens jeg skåler med bobler i glasset ;-)

Men jeg ble usannsynlig glad når jeg fikk telefon fra kusinen min mens Kate sitter i bilen på tur til kirka. Min kusine var på konferanse på Gardermoen og ingen av de hun var sammen med var interessert i bryllupet. Hun hadde tatt lunchen med på hotellrommet og så på TV alene, og ringte meg.

Da har vi tro, håp og kjærlighet. Og størst av alt er kjærligeheten! 

PS: Må bare legge ved linken til Danny Pellicers oppsummering av bryllupet. Jeg leste og lo så tårene trillet, igjen... Den beste reportasjen fra prinsebryllupet i England

Et veddemål - og Dom Perignon!

Jeg har akkurat gitt fra meg ei flaske med champagne, og intet mindre enn mister Dom Perignon! Det var etter et veddemål jeg tapte, eh faktisk, så vant jeg for dette var et omvendt veddemål. Jeg har drukket denne karen to ganger før og jeg kan si nøyaktig når, hvor og hvorfor! Den har gitt meg to vidunderlige opplevelser og jeg skjønner godt at den står på øverste hylle på polet. Når flasken kommer i en eske som krever to hender til å trykke på knapper og en tredje til å løfte lokket i en synkronisert operasjon bidrar det bare til å heve forventningene. Etter min mening er det å drikke Dom Perignon en av mange ting man må gjøre før man dør! Så godt er det faktisk. Men tilbake til veddemålet, om skikkelig hårete mål.

Da jeg begynte hos min nåværende arbeidsgiver fikk jeg ikke bare en ny jobb. Jeg fikk også en god kollega. Det vil si, jeg fikk mange gode kolleger. Men noen ganger når man treffer et nytt menneske kjenner man fort at kjemien er på plass og jeg bare vet at dette er et menneske jeg kommer til å ta vare på resten av livet. Etter kort tid satte vi oss to hårete mål. Eller rettere sagt, ett litt hårete mål, og et stort hårete mål så fullt av hår at det må minst være søskenbarnet til han Dyret som spiller trommer i Muppet Show, og så fullt av hår at det kan gå rett inn i hvilket som helst puddelrockband fra 80-tallet. Veddemålet er ganske enkelt egentlig. Førstemann, eller i vårt tilfelle første dame, til å nå det litt hårete målet måtte gi den andre en flaske Dom Perignon. Førstemann til å møte det store hårete dyret må ta med den andre til New York.

Så etter 5 år har jeg nådd første milepæl, og måtte ut med ei dyr flaske med bobler. Men hvis jeg oppfører meg bra får jeg muligens være med å drikke den opp. Og da er jo dette en vinn-vinn situasjon som garantert kommer til å gi en ny vidunderlig opplevelse. Og hvem vet, kanskje jeg om noen år kan pakke kofferten for å bli med til New York?

Har du satt deg hårete mål, og er du flink til å feire de store milepælene?