Barndommen som gikk i havet - bokstavelig talt

Jeg har vokst opp på ei øy. Der vi var 13 barn på skolen da jeg begynte i 1. klasse. 13 barn totalt, altså. Fra 1-6 klasse. Der begge mine foreldre jobbet på kaia. Kaia var butikken, fiskemottaket, bunkersleverandør, hybelhuset, egnebua, direktørkontor, festlokale, samlingssted og midt i skipsleia. Og jeg bodde 30 meter unna. Og på 70-tallet hadde ingen hadde hørt om barnehage eller SFO. Derfor har jeg vokst opp på kaia. Det var min barnehage da jeg hang i skjørtene på mamma. Det var min SFO der jeg kunne skjære torsketunger, eller jobbe litt på butikken, eller lete etter hemmelige rom på bryggeloftet, og jakte på spøkelser. Det var til og med anløp for turistbåter og vi ungene solgte glasskavler, steintroll og blåbærlyng til overivrige turister. Jeg feiret 30-årsdagen der, og mannen min fridde her.

Men i romjula bukket kaia under og seig ut i havet. Forfallet var tydelig og det kom ikke som noen stor overraskelse, men det er likevel mange følelser forbundet med det. Nå er hele kaia revet og ryddet på land og utsikten er så uendelig tom. Det kommer til å ta flere år før jeg venner meg til en ny utsikt fra huset mitt. Og da jeg ikke klarer å formulere det bedre enn min kusines poetiske betraktninger, stjeler jeg likegodt hennes utbrudd:
Kaia våres.
Som lukte røykeri og linstampa. Hvor Uno la til og tok oss med på eventyr, hvor jeg som jente slo inn store summer på et enda større kassaapparat, hvor frostrøyken slo i mot da jeg henta varer i kjølerommet til fiskerne som kom på handel. Sommerminner, tanter, onkler og kusina. Terje på Nesset, Olga på Storelva og Karl på Singla, Bestefar og Onkel Peder. Hjemmet, Hjallis is, gråpapirposer, blåe melkekasser og et hekto plommer til mormor. Kaia med store rom, og hemmelige loft, kafe og de fineste samtalene. Kaia som alltid tok i mot, og som i dag for siste gang sa farvel. Barndommen min gikk i havet i natt.