17-års bryllupsdag er champagne-og-sushibryllup!

I dag er jeg så heldig at jeg kan feire 17-års bryllupsdag med min kjære. Han er en skikkelig handyman, og holder alltid på med små og store prosjekter. Mens jeg blogger jobber gjerne han i hagen, bygger noe, graver ei grøft, reparerer, fikser eller ordner. Han er fotballtrener for 8-åringene, han drar på dugnader, han måker snø og han holder på med sertifisering til supernerd. Jeg er lat og bedagelig av meg, mens han må holde på med noe hele tiden. Jeg er særdeles lite praktisk av meg på bygging og vedlikehold av hus, bil og hage så har jeg virkelig truffet blink med mannen i mitt liv.

Jeg er definitivt en kvinne i tiden og forventer effektivitet, men på det romantiske planet mener jeg mannen har en viktig oppgave med å gi kona oppmerksomhet på bryllupsdagen. Etter at jeg gikk gjennom listen over hva de forskjellige bryllupsdagene symboliserer, har jeg omdefinert hele lista. Hvem har vel bruk for papir, bomull eller krystall?

Gaveoversikt over bryllupsdager:

• Bryllupsdag 1-4: Kyss, klapp og kos.

• Bryllupsdag 5: På tide å slå til litt. For eget vedkommende ble det endelig forsinket bryllupsreise med cruise i Karibien og positiv graviditetstest.

• Bryllupsdag 6-9: Skjemme-bort-gaver. En sliten småbarnsmor trenger spa-behandling, frisørtime, eller noen timer kvalitetstid alene.

• Bryllupsdag 10: Diamonds are a girl´s best friend. Hvis man skal få tid til å bruke diamantene man får før man blir et gammelt vrak er det på tide å grave langt ned i lomma og slå til nå.

• Bryllupsdag 11-14: I denne perioden er vi mer praktisk anlagt og mannen får ønske seg noe han også. Min mann har valgt fritt fra deWalt katalogen. Standardverktøy som enhver mann må ha, sier han.

• Bryllupsdag 15: Til helv… med deWalt katalogen. Det er nemlig skobryllup.

• Brullupsdag 16: Veskebryllup.

• Brullypsdag 17: Champagne og sushi.

Fjorårets veskebryllup var en stor suksess, og ble kombinert med bursdagsfeiring i Italia. Kombinasjonen av en litt stresset mann uten bursdagsgave, tilfeldigvis plutselig utenfor Prada butikken, der det endatil var salg, ble veldig god. Bryllupsgave og bursdagsgave slått sammen ble ei snasen veske og ei storfornøyd kone.

Men nå ligger champagnen til kjøling og sushien er bestilt fra Rå. I anledning dagen har jeg leita fram bryllupsbildet. Og som minstemann tørt kommenterte: ”Dere så jammen unge ut. Og så tynne!” Jupp, det har han helt rett i. Men størst av alt er kjærligheten. Gratulerer med dagen, kjære!

Hjelp, jeg skal underholde!

Foto: Stian Saur

Jeg fikk en forespørsel om ikke jeg kunne ha et kåseri som en del av avslutningen på prosjektet ”Din bedrift på nett”. Et sånn med masse humor og snert på grensen til stand-up. Min første tanke var at det har jeg jo aldri gjort før så det vil jo være en fin måte å utfordre meg selv på. Min neste tanke var at nå har jeg tatt meg vann over hodet og hva i himmelens navn var det jeg tenkte. Det er overhodet ikke enkelt å være morsom på bestilling, og mitt eget forventningspress har utover uka vokst til uante dimensjoner. Dette er definitivt langt utenfor min comfort-sone.

Men så tenkte jeg litt til. Og da kom jeg frem til at dette er litt som dere kanskje tenkte i begynnelsen av prosjektet. Tilstedeværelse på nett, Instagram, Facebook, Twitter og nettsider og sånn er vel ikke akkurat en del av kjernekompetansen til deres virksomheter. Det er rimelig lett å få hetta og det kan koke litt i pæra på noen og enhver av oss når vi utfordres på områder som vi ikke er komfortable med. Sånn har jeg det med hagearbeid. Jeg hater hagearbeid! Raking, luking, planting og blomster. Seriøst? Det går et par sikringer i toppen bare av å tenke på det. Og hvis noen, altså mannen min, truer med en tur til Plantasjen så får jeg akutt panikkanfall, utslett og apatisk sammenbrudd på flekken. Og så tenkte jeg at hvis det var bare litt sånn dere hadde det da prosjektet startet så har vi i alle fall et felles utgangspunkt. Altså jeg og dere, bare på litt forskjellige områder.

Det finnes grovt sett tre typer kategorier av mennesker.

• De digitalt innfødte. Det er den generasjonen som vokser opp nå. Jeg har ei datter på 11 år. Hun har aldri opplevd noe annet enn at vi er på nett og tilgjengelige hele tiden. Konstant. Og over alt. Der snapchatting er den naturligste ting i verden og den foretrukne kommunikasjonsmetoden for tiden. Denne generasjonen har vannvittige krav til responstid og bruker ikke email fordi det er for tungvindt og tregt. De har tatt ”instant gratification” (umiddelbar tilfredstillelse) til nye nivåer.  Og la meg bare minne på at det er smartelefonen som er den største driveren til dette. iPhone kom på markedet i 2007 og det er altså bare 6 år siden. Vi snakker om et sinnsykt paradigmeskift i adferd på veldig kort tid. Men tror du at det er mulig å lage en ordentlig avtale med avkommet? Helt umulig. Uansett hva jeg foreslår av møtested og tidspunkt så er svaret alltid: Jada. Neida. Vi ringes. Men akkurat den adferden er vi nok flere som har adoptert etter at mobiltelefon ble allemannseie. Gled dere til at det er disse som blir deres kunder!
• De digitale innvandrerne. Som innvandrere flest er det noen som er bedre integrert enn andre. Vi som vokste opp på 70-tallet hadde en tv-kanal i sort-hvitt, ble skremt av Pompel og Pilt, og var flere på samme telefonlinje der en lang og to korte var hjem til oss, mens en lang og en kort var til butikken. For oss så er den digitale revolusjonen rett og slett et eventyr og noe som like gjerne kunne vært på en annen planet. Og så har du sånne som meg. En middelaldrende dame i min beste alder. Som har grepet den digitale tidsalder med begge hender og blitt en digital entusiast. Som ei sliten småbarnsmor fikk jeg en ny vår med sosiale medier. Plutselig kunne jeg være sosial og ”henge” med folk selv om jeg satt hjemme i ei sliten joggebukse og helt uten sminke. Og så utrolig deilig å få tid til shopping da! Med to hysteriske småunger på slep, og i ei konstant tidsklemme frister det ikke mye å trave rundt i butikker. Men jo bedre betingelser for frakt og retur, jo flere bestillinger ble sendt. Så for de som er bekymret for om det er mulig å tjene penger ved å være tilstede på nett. Det er fullt mulig!
• De digitale analfabetene. Det er dem som ikke helt skjønner mekanismene i denne nye verden. De ser ikke nytten og hvordan dette kan være med på å gi noen slags verdi i det hele tatt. Hva er galt med å gå på besøk til hverandre? Eller kanskje ta en telefon og slå av en prat? Eller stikke innom butikken på hjørnet og høre om ikke de kan bestille inn hjortetakksalt? De skjønner i hvert fall ikke vitsen med å være på Facebook. Hvorfor skal man bruke masse tid på å stirre inn i en dataskjerm liksom? Den tiden kommer jo ikke tilbake.

Mange av dere har kunder innenfor alle disse kategoriene i dag. Fremover vil det bli færre av de digitale analfabetene og flere av de digitalt innfødte. Det vil også utfordre dere som bedrifter som skal selge til disse kundene. Men hvorfor er det viktig med tilstedeværelse på nett, og øker det salget?

Foto: Stian Saur

Må bare innrømme at jeg er litt over middels interessert i sko. Fine sko. Dyre sko! Og jeg kan garantere at dyre sko lukter bedre enn billige sko. For dyre sko lukter nemlig himmelsk! Men også dyre sko blir slitt med bruk. Tidligere i vår var jeg innom Tromsø Skomakerverksted. Hadde to par sko som måtte få nye såler. Nå er de så god som nye, og jeg regner med at de kommer til å vare noen år til. Men har dere vært og sett på nettsiden, Facebook siden og på Instagram? Hva ikke de kan fikse, ordne og lage? Jeg er dødsimponert, har fått en vannvittig respekt for skomakerfaget og vet nå at det ikke finnes den skinnlørva de ikke kan reparere.

Om man kan øke salget ved å være på nett? Se på Helmersen. Også kalt det eksterne møterommet. Nå jobber jeg ganske nært, men når det dukker opp bilder på Facebook  av en kanelbolle og en cappuccino så blir jeg sulten og tørst øyeblikkelig. Og tro meg, jeg har kjøpt mange flere kanelboller enn jeg burde, og jada, jeg vet at en kaffelatte hver dag tilsvarer rundt 10.000 kr i året.

Jeg har faktisk en egen konto for penger-som-ikke-er-penger. Penger-som-ikke-er-penger er bonus, eller styrehonorar, eller aksjeutbytte. Eller penger spart de dagene jeg ikke kjøper kaffe på Helmersen. Så langt har jeg spart 76 kr på akkurat det… På to år. Uansett skal ikke disse pengene brukes på mel og dopapir. Penger-som-ikke-er-penger kan nemlig brukes som jeg vil. Og når det er sagt så har jeg til enhver tid ei lang ønskeliste fra Wintervold. Og den lista vokser. Det hjelper overhodet ikke når det ryr inn Instagram bilder av nye vidunderlige smykker, som jeg bare må ha. Det er et typisk eksempel på å synliggjøre et behov jeg ikke visste eksisterte. Som den nye drueringen til Georg Jensen som nå kommer med en diamantbesatt sommerfugl på. Må ha, bare må ha den! En vakker dag!

Også Midnight Sun Marathon. Hadde jeg stilt på startstreken om de ikke hadde nettside? Jada, det hadde jeg sikkert. Men for oss som bor i Tromsø er det et lokalt løp, og vi vet at vi kan melde oss på like før start. Vi kjenner jo løypa godt. Men bare for å sammenligne med et annet arrangement et annet sted. Hadde jeg stilt på startstreken til Oslo Maraton hvis de ikke hadde hatt nettside og jeg kunne meldt meg på nett? Aldri i verden! Men 21. september stiller jeg til start på halvmaraton. Det skjer ganske mye både i kroppen og i hodet når jeg får på meg et startnummer. Jeg har ei konkurranseblære som en maur. Med en gang jeg får startnummer på må jeg tisse. Men jeg tror det skal gå bra. Jeg har nemlig studert løypeprofilen, funnet alle plassene i løypa der det er plassert do og er rimelig trygg på at jeg skal klare å fullføre uten å bli arrestert for blotting underveis. Det blir nemlig penger av å få flere løpere på startstreken også.

Det budskapet jeg ønsker at dere skal sitte igjen med nå er at Internet går ikke over. De digitalt innfødte og digitale innvandrere blir flere. Og ja, det er penger å tjene på å være tilstede på nett. Også penger-som-ikke-er-penger!

"Korpsmamma slo svensker til blods med trommestikker"

Dagens utsikt fra bakerste rad i korpset.

I år har jeg hatt verdens beste dugnadsøkt med korpset på 17. mai. Jeg fikk valget mellom å stå på hodet i en sukkerspinnmaskin midt i sentrum eller å følge korpset. Jeg var ikke helt sikker på hva det innebar å følge korpset, men sukkerspinnmaskinen har jeg prøvd flere ganger. Og jeg innrømmer at det rykker i hele kroppen hver gang jeg hører trommer og korps så en dag med korpset hørtes i grunn morsomt ut. Og det selv om det snart er 30 år siden jeg selv spilte i korps.

Dermed var valget enkelt! Jeg skulle gå med korpset. Tenkte at jeg skulle gå bakerst og plukke opp deler som måtte ramle av, og eventuelt ta meg av musikanter som besvimte underveis. Heldigvis har alle musikantene og drillerne holdt seg på beina. Selv om det var hektisk, varmt og et tempo som kan ta pusten fra noen og enhver.

Det er neimen ikke bare lett å være korpsmedlem på 17. mai. Vi startet med tog i et boligfelt med oppmøte 0830. Kjapp frokost før busstransport til start av skoletoget. Rett ut av skoletoget i bussen og spilling på et aldershjem. Så ny busstransport til skolen. Marsjering i skolegården, mens korpsmammaen feller en liten tåre. Kjapp lunch med pølse før det er ny busstransport for å ta i mot Hurtigruta. Sa jeg forresten at jeg rakk å kjøpe lodd og vinne en enorm fruktkurv? Marsjering og spilling sammen med reisende og besetning fra Hurtigruta opp til oppstillingspunktet for borgertoget. Her valgte jeg å tre av og da var klokka blitt 16. Men korpset gikk altså i borgertoget før de kunne ta fri.

Men for en dag det har vært! Et helt vidunderlig vær, masse glade folk og jeg fikk lov til å marsjere på bakerste rad med korpset. Med ekstra sett trommestikker har jeg spilt lufttrommer, viftet med flagget og ropt masse hurra. Eneste antydning vi hadde til  dramatikk var da to fulle svensker syns det var morsomt å leke drillpiker. Da forvandlet korpsmammaen seg umiddelbart til bodyguardmamma og fikk resolutt geleidet de to partysvenskene ut på sidelinjen. Men hadde de protestert så mye som en tøddel så skal du ikke se bort fra at trommestikkene hadde blitt brukt som slagvåpen. Men det tar seg vel ikke helt ut med avisoverskrifter som ”Korpsmamma slo svensker til blods med trommestikker” så jeg er glad det ordnet seg før det utartet seg.

Fordi jeg fortjener det!

Så nå sitter jeg her med slitne bein, og tanker fra en fantastisk dag. Borgtun musikkorps er en fryd å høre på, og har de fineste drilljentene i verden. Det har vært ei lang dugnadsøkt, men jeg har fått en opplevelse for livet. Når jeg kom hjem hadde jeg ei noteklipe, et noteark og 6 hvite alpeluer av ull i veska mi. Avslutter med beina høyt og et glass champagne og syns egentlig at det er helt på sin plass. Fordi jeg fortjener det. 

Gratulerer med dagen!

Gjøre seg fortjent til det!

Gjennom flere år har vi sett at Internet har endret kundenes adferd. Vi leser mere nyheter på nett enn på papir, vi leier film på nett og når kjøpte du sist en flybillett – som du ikke bestilte på nett? 

Ny kundeadferd påvirker hvordan bedrifter kommuniserer med kundene sine på. Internett er blitt en mye viktigere kommunikasjonskanal, og vi kan trygt konstatere at nettet er kommet for å bli. For en tid tilbake skrev Astrid Valen-Utvik en artikkel om at ”Hverdagskommunikasjonarrangerer de beste festene”. Det handler om at man bygger tillit ved å skape relasjoner, også over tid. Ett av de grunnleggende målene for en bedrift ved å etablere en tilstedeværelse på nett og i sosiale medier er å skape en form for lokalsamfunn på nett (community).

Eller sagt på en annen måte, det burde være grunnpilaren, men her tror jeg mange tar litt lett på det. Det er overraskende mange bedrifter som enda hopper uti uten å ha tenkt på formål og konsekvenser ved å være tilgjengelig på nett. Det gjelder uansett om man velger å opprette en webside, facebook side,  twitterkonto, eller legger ut bilder på Instagram. Alle disse kanalene gir mulighet for dialog med både eksisterende og potensielle kunder. Hvis man lykkes med å skape dialog, og klarer å forvalte denne godt, da har man samtidig et godt fundament for god hverdagskommunikasjon. Dette bygger tillit, og det er dette som danner grunnlaget for inntekter fremover.

Verdien av betalt kommunikasjon blir mindre

Det å opprette en publiseringskanal der bedriften bare tenker å pøse ut med en-veis kommunikasjon er jo bare så 1995! På samme måte ser vi at verdien av kjøpt kommunikasjon blir mindre. Med kjøpt kommunikasjon mener jeg reklame som bedrifter betaler for. Samtidig som kommersielle nettsider er fylt med reklamebannere har vi som forbrukere utviklet stadig mer sofistikerte filtre for å sortere bort denne type kommunikasjon. Jeg lar meg ikke lenger irritere over at hele høyresiden på Facebook er fylt med knalltilbud på slankepiller, hold-in strømpebukser og hvordan jeg kan se 20 år yngre ut. Selv om jeg er midt i målgruppen, et gammelt skinn med aggressiv BMI, så filtrerer jeg det bort. Ikke ser jeg det, og ikke irriterer det meg.

Når verdien av betalt kommunikasjon blir mindre, må man vurdere andre måter å nå kundene sine på. Det blir derfor viktigere å gjøre seg fortjent til omtale, heller enn å kjøpe seg omtale. Da er det viktig med tillit, dialog og en oppriktig interesse for at kundene dine skal være fornøyd. Erfaringer fra venner og sosialt nettverk er nå den viktigste kilde for å velge et produkt eller en leverandør. Positive erfaringer og positiv omtale kan man bare gjøre seg fortjent til gjennom å levere godt over tid. Det hjelper ikke med all verdens fine markedskampanjer hvis leveransene ikke står i stil med opplevd verdi. Og da gjelder det å ha hverdagskommunikasjonen på stell.

Omtale må man gjøre seg fortjent til

I riktig gamle dager, altså før Internet ble allment tilgjengelig, var Philip Kotler guru i markedsføring. Et av hans mantra var at en fornøyd kunde forteller om sin gode kundeopplevelse til to av sine venner, mens en misfornøyd kunde forteller det til 11 av sine venner. I dag kan vi fortelle om kundeopplevelser til flere tusen ved hjelp av noen tastetrykk. Og jo mer hysterisk historien er, dess flere er det som leser og deler. Et aktuelt eksempel fra forrige uke er en far som hadde en dårlig opplevelse på XXL. Han skulle klage på et par barnesko, og hele saken er godt oppsummert av theodormarinius.com.

Det å investere i gode relasjoner til kundene sine kan være det som utgjør en forskjell i kundeopplevelsen. Det trenger ikke være spesielt kostbart å få til, men det krever tid, en forpliktelse til kundene og et oppriktig ønske om å ville dine kunder vel. Da blir det et konkurransefortrinn som er vanskelig å kopiere. Det er dette som kan gjøre deg fortjent til positiv omtale. Og en slik relasjon er fullt mulig å etablere og vedlikeholde på nett. 

#SoMe og bedriftskultur

#SoMe har utviklet seg til å bli et kjent og mye brukt begrep. #SoMe ble først brukt av CecilieTS for flere år siden, og er nå en helt naturlig del av dagligtalen til mange av oss. Med utgangspunkt i hennes bloggpost ”Sosiale medier gjør oss rausere” har jeg sett på hvorfor bedriftskultur har noe å hente fra #SoMe.

Vet du ikke hva #SoMe er? I første omgang er det en forkortelse for sosiale medier, men det har også en underliggende betydning der CecilieTS la vekt på ”så (mye) meg”. Etter hvert har det utviklet seg mer i retning av inkludering og oppriktig interesse for andre.

Jeg betegner meg som en #SoMe entusiast. Ikke ekspert på noen måte, men jeg liker prinsippene og jeg får mye igjen for å være tilstede. Jeg tror det er mange bedrifter som kan få mye igjen av å sjele til prinsippene i #SoMe og inkludere disse inn i sin bedriftskultur.

La oss ta to steg tilbake. Hva er #SoMe og hva er de viktigste prinsippene? Det finnes mange plattformer man kan delta i sosiale medier på. Facebook, Twitter, blogg, Instagram, og Google plus er noen, men det finnes mange flere. Det er mange måter å bruke sosiale medier på, og hver plattform har forskjellige egenskaper som gjør at man bør være bevisst på formål og målgruppe. I mange tilfeller er det hensiktsmessig å dele på tvers av plattformer, men ikke alltid. Og i stor grad gjelder at som man reder så ligger man. Og den omtalen man får har man i all hovedsak gjort seg fortjent til. Enten det gjelder på godt eller vondt.

Transparens

Internet er infrastrukturen som benyttes og ”Google is your friend”. Derfor må vi akseptere at det som legges ut på nett, det blir liggende på nett. Sånn circa til evig tid. Og da er vi inne på det første viktige prinsippet med #SoMe, nemlig transparens. Som i gjennomsiktig. Når alt ligger tilgjengelig på nett har vi muligheten til å se med egne øyne hva noen mener, hvordan de agerer, hva de står for, hvordan de inkluderer sine omgivelser og om de klarer å omsette ord til handling. Snakker vi hel ved? Eller bare show-off uten substans? Men er dette interessant for bedriftskultur? Absolutt.

Opp gjennom årene har jeg vært med på mange strategiprosesser i forskjellige bedrifter. Selve grunnlaget for strategien blir gjerne lagt på en samling. Der får ledere tid og rom til å gå i skogen og reflektere. Eller se ut over havet og filosofere. Gjerne i flere dager. Når man endelig har kommet frem til en strategi som skal presenteres for resten av organisasjonen kalles det inn til kickoff. Ansatte får se en powerpoint som presenterer konklusjonen og avsluttes som en misjonsbefaling med å gå ut og oppfylle alle intensjoner i strategien. Ny strategi skal gjerne resultere i endringer, det være seg både organisasjonsendringer, nytt fokus (fokus betyr også å velge bort noe) og adferd. Hvis vi ikke skjønner hvorfor noe skal gjøres annerledes vil alle pigger gå ut og bli til motstand. Vi mennesker er ikke spesielt glad i endringer i utgangspunktet, men vi har en velsignet evne til å akseptere det aller meste hvis vi bare forstår hvorfor. Det å kunne se rasjonalet bak en beslutning, hvordan en holdning har utviklet seg, muligheten til å kunne delta i diskusjonen og være med å påvirke utfallet. Hvis organisasjoner hadde klart å gjøre prosessen bak beslutninger mer transparent ville det vært enklere å få til endringer i en organisasjon.

Raushetens tid

Raushetens tid er ikke bare en tittel på ei bok skrevet av Kathrine Aspaas. Det er også et begrep som jeg har adoptert. Mange av oss lever i raushetens tid. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom #SoMe som jeg setter umåtelig stor pris. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, og det er #SoMe som er kanalen. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng. Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å delta, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Hvor mange bedrifter har en kultur som er preget av raushet? Min magefølelse er at her er det mye å gå på. Det går også på tillit. I sosiale medier gjør man seg fortjent til tillit. Det å ville noen andre vel. Det eneste vi med sikkerhet vet er at fremtiden vil medføre endringer. Organisasjonsendringer avler usikkerhet, og man ønsker å beskytte seg selv og sine oppgaver. Bevisst eller ubevisst graver man skyttergraver, tilliten forsvinner og det siste man tenker på er å være raus og ville hverandre vel. 

So much more than me

Kanskje er det ønsketenkning fra min side, men jeg ville i alle fall ha likt å jobbe i en organisasjon der man kunne følge beslutningsprosesser. Og ha trygghet og tillit nok til å kunne være raus og samtidig vite at alle ville dra i samme retning. Og derfor mener jeg at prinsipper fra #SoMe i form av ”So much more than me” vil være med på å løfte bedriftskulturen i mange organisasjoner.